Vår europeiske drøm

av Hans Petter Sjøli  20. desember, 2011 - Kommentarer (0)

Václav Havel minnet oss om de historiske og moralske dimensjonene ved det europeiske prosjektet.

Hans Petter Sjøli, Akkurat Nå

Tre dager etter at den intellektuelle springfloen Christopher Hitchens la ned pennen for godt, var det tid for Tsjekkias store demokrat og dikter Václav Havel til å sjekke ut av Historien. De bør begge være forbilder for alle tenkende mennesker, ikke minst i vår kriserammede verdensdel. For å sitere den liberale britiske historikeren Timothy Garton Ash: «Havel var ikke bare en europeer; han var en europeer som med sin veltalende dikterstemme og med autoriteten til en tidligere politisk fange minnet oss om de historiske og moralske dimensjonene ved det europeiske prosjektet.»

Anstendighet
Se, det er et perspektiv som er blitt borte i all hurlumheien om eurokrisen, fransk-britiske småligheter, teknokratiske nødløsninger og norsk være-for-oss-selv-mentalitet. For er det én ting som preget bestrebelsene for å bygge et forent Europa, så er det redselen for at kontinentet igjen skal rives i fillebiter av krig og elendighet som følge av nasjonalistiske spenninger og ideologisk galskap. Tanken om europeisk samling, fra Kull- og stålunionen til Lisboatraktaten, ble til gjennom den enkle, men avgjørende innsikten om at land som handler med hverandre ikke går til krig mot hverandre. Og skal demokratiet – enda et bolverk mot krig – kunne blomstre, må det knyttes til handel, åpne grenser og fellesskap på tvers av nasjonale særinteresser.

Dette er grunnlaget for ideen om europeisk samling, og det lå bak Václav Havels innsats for det tsjekkiske og slovakiske folkets frigjøring fra kommunismens åk, og for hans senere virke som president. Som hans tidligere rådgiver og nåværende direktør ved New York-universitetet i Praha, Jiri Pehe, skriver i en nekrolog: «Mange spør seg om hva som gjorde Havel til en eksepsjonell leder. Svaret er enkelt: Anstendighet.»

Det er det den videre debatten om det europeiske prosjektet bør preges av: Anstendighet. Og, la meg legge til, historisk bevissthet. Dessverre er det ikke denne grunnleggende og dypt alvorlige forståelsen av prosjektets moralske dimensjon som preger europeiske ledere for tiden. Garton Ash fortsetter: «Ser man på rotet som preger prosjektet i dag, kan man bare rope: ‘Havel! Europa trenger deg.’»

Oppdrift
For det er ikke til å legge skjul på at dagens EU befinner seg et sted godt nedenom det kritiske punkt. Euroen har havnet i den krisesituasjonen svært mange økonomer og analytikere hevdet måtte skje, men dette EUs største og mest gjennomgripende prosjekt lar seg ikke demontere uten vidtrekkende konsekvenser for hele unionen. Dette skjønner det umake tospannet for tiden kalt – ikke uten sarkastisk snert – «Merkozy». EU er et dynamisk system der oppdrift og utvikling er avgjørende. Stillstand og endog tilbakegang er særdeles utfordrende for et prosjekt som er langt mer hjerne- enn hjertestyrt. En pessimist vil si: Ryker euroen, ryker EU.

Men like ille som gjeldskrisen og den strukturelt haltende fellesvalutaen, er den økonomiske stillstanden som preger så å si hele EU-området, ikke bare eurosonen. Storbritannia går mot ny resesjon og økonomer hevder at øyriket levestandardmessig er satt et tiår tilbake. Finansøkonomiens dominans og manglende innovasjon og konkurransedyktighet har gjort landene ekstremt sårbare, og arbeidsledigheten stiger, og med den ser vi økende sosiale uroligheter med rasistiske over- og undertoner.

Suksessen EU
Men løsningen på problemene, både de politiske og de økonomiske, er ikke å skru klokken tilbake til tiden før Europa ble et sted for samling, ikke deling. Til det er landene altfor viklet inn i hverandre, økonomisk, sosialt og politisk, og er altfor avhengige av overnasjonale løsninger, for eksempel på klimaområdet. Dessuten: EU har tross det siste årets nedsmelting vært en nærmest uvirkelig suksess. Innlemmelsen av de nyss frigjorte diktaturene i Sør-Europas randsonder på 1980- tallet og utvidelsen østover på 2000-tallet har bidratt sterkt til å konsolidere demokratiet i disse landene, og millioner av europeere lever i dag i frie samfunn – ikke i kontroll- og undertrykkelsessamfunn av rød eller brun type.

Det er en fortelling som står seg like sterkt i dag som før politikere med blikket stivt festet på gallupene unnlot å handle i tide og gjelden hopet seg opp .

Václav Havel var en varm tilhenger av europeisk integrasjon og han hamret inn et budskap om at politikk handler om å angi en retning, men uten ideologiske skylapper eller tro på at ideene er den sanne virkelighet. Det handler om kritisk realisme og pragmatisk nøkternhet. En «idealisme uten illusjoner», som John F. Kennedy formulerte det.

Vise lederskap
Selv sa Havel, på ganske dristig vis: «Jeg er overbevist om at hensikten med politikk ikke består i å oppfylle kortsiktige ønsker. En politiker bør søke å vinne folk over til sine egne ideer, selv når de er upopulære. Politikk må handle om å overbevise velgerne om at politikeren erkjenner eller forstår noen ting bedre enn de selv gjør, og at de av denne grunn bør stemme på ham.»

Et famlende og vaklende Europa trenger et troverdig og rasjonelt ikke-populistisk program; det er lærdommen fra en av vår tids største ledere, den beskjedne, mumlende og anti-totalitære storrøykeren fra Praha.

VG 20/12-2011

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

To stemmer

av Hans Petter Sjøli  13. desember, 2011 - Kommentarer (0)

I morgen er det vinn eller forsvinn for praktbygget Munchs verdenskunst fortjener.

Hans Petter Sjøli, På den 3. side

Det greske ordet doxa, som betyr omtrent det samme som «vanlig mening», ble senere et sentralt begrep hos den franske sosiologen Pierre Bourdieu om «det som tas for gitt».

I debatten om den spanske arkitekten Juan Herreros’ Lambda er doxaen at det ikke er noen folkelig oppslutning om bygget (at det er «stygt» osv.), og at konstruksjonen er uegnet for formålet, nemlig å huse Edvard Munchs bilder.

Doxaen ble grepet begjærlig av Oslo-politikkens umake tospann Carl I. Hagen og Libe Rieber-Mohn, som tross for at de begge kjørte en anti-Lambda-valgkamp tapte valget så det suste, gikk sammen om en avtale med én fellesnevner: Munchs bilder skal ikke til Bjørvika. Der står saken før bystyremøtet i morgen.

Om da ingen enkeltrepresentanter gjennomskuer doxaen og knekker partipisken.

For, som professorene Blom / Lending nylig påpekte i en av årets mest fornuftige Aftenposten-kronikker, er det ikke hold i påstandene. Den påståtte folkelige motstanden, skriver de, handler mest om ryggmargsreflekser som har festet seg. Enda et høyhus? Knekk?! En kopi av et annet hus på (gisp) Kanariøyene!

Selv er jeg enig med Blom / Lending, som påstår at konstruksjonen, slik den fremsto da en enstemmig jury valgte bygget, kombinerer «klassiske, lukkede museumssaler med et åpent og dynamisk offentlig rom som ligger som et gjennomskinnelig sjikt over hele byggets forside», noe som gjør at publikum vil oppleve en «kontrast mellom gode, tradisjonelle rom for visning av maleri og grafikk og åpne glasspassasjer med utsikt over fjorden».

Poenget: Lambda er et bygg, som ved siden av den ditto fantastiske operaen vil bli et arkitektonisk landemerke det vil gå gjetord om, og som vil gi Oslo enda en dimensjon som en moderne og selvbevisst hovedstad – i sin absolutte gullalder.

I morgen skal det altså avgjøres en gang for alle i Oslo bystyre. Vinner ørkenvandringsalliansen frem, er det takk og farvel til Lambda og det praktbygget Edvard Munchs kunst fortjener så veldig etter mange års vansmektende tilværelse i det slitte og småstusslige bygget bortenfor T-banestasjonen på Tøyen, det 18. mest besøkte museet i Norge.

Det trengs kun to utbryterstemmer. Det handler etter mitt syn om et bygg som vil gjøre Bjørvika til et av Europas mest spektakulære urbane områder – og Norge til en betydelig kulturnasjon.

To stemmer.

VG 13/12 -11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fløystøy

av Hans Petter Sjøli  7. desember, 2011 - Kommentarer (1)

Dette er en tid for moderasjon.

Debatten om debatten ruller videre, og stadig mer marginale stemmer tilriver seg mer og mer oppmerksomhet.
Fra før har både obskure eksperter på xymfoniske transaksjoner i databaser, en og annen blogg-(red.) og oppsetsige Frp-backbenchere fått sette standarden, noe som har lokket representanter for partier som strengt tatt burde ha tilhørt «Andre»-kategorien ut på banen.

Felles for disse grupperingene er at de representerer miljøer som vanlige folk knapt har hørt om, men som, i kraft av sine evner til å lage støy, blir invitert hit og dit for å legge frem sine vidtgående påstander og synspunkter. På denne måten bidrar både meningsformidlerne, altså vi i mediene, og de majuskelsnakkende på fløyene til å spolere en av vår tids viktigste samfunnsdebatter: Utfordringene ved det nye og uvendbart flerkulturelle Norge.

Denne debatten bedret seg kraftig utover på 2000-tallet. Fra å ha vært et minefelt der knapt noen innenfor ytterlighetene våget seg inn på av frykt for å bli plassert i ubehagelig selskap, åpnet feltet seg gradvis.
Seriøse aktører med beslutningsmakt valgte å overse de stempelhissige og oppførte seg som politikere og samfunnsdebattanter skal, nemlig ved å ta folks bekymringer og livsutfordringer på alvor og utvikle relevant politikk deretter.

Det mye omtalte Brochmann-utvalget var et direkte resultat av en modnet debatt, som i de siste årene har tiltrukket seg moderate og løsningsorienterte deltagere som ignorerer indignasjons- og krenkelseshysteriet som preget feltet i altfor mange år.

Statsministerens prisverdige håp om at den avsindige terroren må møtes med mer åpenhet og mer demokrati betyr ikke å åpne alle slusene og la relevanskriteriet seile sin egen sjø. Det paradoksale i debatten om debatten er at de som sterkest har advart mot forråelse av debattklimaet bidrar til det samme nå. Om en islamist hadde stått bak terroren den 22. juli, ville grupperingene på motsatt fløy latt de fleste hemninger fare, og resultatet kunne blitt temmelig ubehagelig. Vi skal og må ha en levende og stridslysten debatt i et liberalt demokrati som Norge, men lar vi de marginale fløyene bestemme ansatsen, blir det videre ordskiftet rikere på støy enn på innsikt.

VG 07/12 -11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Knausmania, del seks

av Hans Petter Sjøli  18. november, 2011 - Kommentarer (0)

Er Karl Ove Knausgård irrelevant etter 22. juli, spørres det. For meg er svaret enkelt: Nei.

Hans Petter Sjøli, Akkurat nå

Det er en tilnærmet magisk følelse å sitte med den ferske mursteinen «Min Kamp 6» i hendene. Aldri før, og sikkert aldri siden, har jeg følt noe slikt om en norsk skjønnlitterær bok. Jeg gnir håndflaten over det oransjemystiske omslaget og blar siden litt frem og tilbake blant de 1120 sidene, og kjenner på lysten, den nærmest ubendige lysten, til å lese.
Det er det Karl Ove Knausgårds nærmest latterlig ambisiøse verk handler om: Lysten til å lese. Leselysten.
Jeg har lest de fem foregående bindene av den oppsiktsvekkende populære romanserien på samme måte som jeg gjorde da jeg slukte «Hardyguttene»-bøkene på den brune fløyelssofaen under stuetrappen i mitt barndomshjem i et funksjonelt byggefelt, et par kilometer utenfor den lille byen i Trøndelag som jeg fortsatt sier «hjem» om.

Nå leser min eldste sønn bøker på samme måten. Han er ni år og leser innbitt og uforferdet. «Ringenes herre», «Artemis Fowl», slike ting. Det går unna i et nesten ubegripelig tempo, og konsentrasjonen er nær total.

Sann litteratur
Karl Ove Knausgårds «Min Kamp» er for meg sann litteratur. Ikke fordi det som utspiller seg er faktuelt sant. Et liv kan aldri nedskrives, diktning er fortetning. Selv Knausgård, som har skrevet 3500 sider om sitt eget liv, fortetter med hard hånd. Nei, bøkene føles sanne fordi de er oppriktige, de er skrevet i blod, tårer og snørr.

Hele følelsesregisteret smøres utover boksidene. Det er ingen perfeksjon her. Det er like ujevnt som livet selv. Man fornemmer, ja, av og til mer enn det, forfatterens humørsvingninger mens teksten løper fremover, noe som skaper en forunderlig flyt, ikke fordi det er uanstrengt, nei, snarere tvert imot. Han kjemper med bokstavene og tegnene.

Jeg har ikke kommet ordentlig i gang med bind seks ennå, men felte en tåre allerede på side 15, der Knausgård nærmest i forbifarten beskriver hvordan inntrykket av et ansikt og ansiktet i seg selv «er to forskjellige størrelser, vevd inn i hverandre, omtrent som de tegningene som forestiller én ting om man ser på skyggepartiene, en annen om man ser på de andre partiene, kunne man tenke seg, bortsett fra at et ansikt er så uendelig mye mer komplekst». Han tenker på sin mor, at hun noen ganger ser ut som hun alltid har gjort for ham, andre ganger som den aldrende kvinnen hun er blitt.

Det er ikke genial observasjonskunst, det er ikke spesielt originalt. Men i dette nær sagt såpeoperaaktige prosjektet, der vi blir kjent med disse menneskene sett gjennom det ene blikket, blir slike ørsmå betraktninger viktige bestanddeler i det store bildet, altså livet. Vi tenker selv på våre liv, våre nærmeste, det som former og har formet oss.

Slik glir Knausgårds fortelling om sin særmerkte livsvandring over i våre egne, og det skapes en litteratur som føles allmenngyldig.

Og nettopp derfor kjøper jeg ikke påstanden om at «Min Kamp» er et selvforelsket verk. Den rå og kompromissløse utleveringen av det som utspiller seg mellom nære familiemedlemmer føles ikke beklemmende, det føles bare sant, i betydningen slik er dette livet. Jeg bryr meg virkelig ikke om disse menneskene utover at de er karakterer i en romansyklus. Dette sies ikke for å forsvare Knausgård. Han har nok undertiden krysset opptil flere anstendighets- og kanskje også juridiske grenser. Men det angår ikke meg som leser.

Vår tids viktigste
Karl Ove Knausgård har, i mangel på et bedre ord, revitalisert den norske romanen. Norsk skjønnlitteratur sliter med relevanskriteriet og befinner seg litt for ofte ute i tåkelandet bortenfor det samfunnet den er et produkt av. Enten der eller i skyggen av hegemonene fra 70-tallet, med Dag Solstad som frontfigur og totempæl. Det mangler ikke på historier om lett desperate 1968-ere som de siste par årene har uttrykt engstelse for at opphøyde posisjoner står for fall.

Sagt på en annen måte: Knausgård er vår tids viktigste norske prosaist. Kanskje ikke den beste, men den viktigste. Min Kamp-bøkene baler med de samme problemstillingene som preger oss alle i en tid der ekstremismens ulike troll lurer bak alle hjørner i takt med de mange krisene som truer. Han forsøkte å fremstille seg som noe av en arrig 1800-tallsgubbe i de første bindene, noe som nok traff en del søkende 2000-tallsherrer midt i solar plexus.

Knausgårds skildringer av livet som småbarnsfar i det feminiserte familiefeltet er hysterisk morsomme, men også triste: Er det rom for det maskuline i våre avindustrialiserte samfunn utover nokså komiske substitutter som Birken og New York City Marathon?

Etter tragedien
Så skjedde Tragedien den 22. juli, og på samme måte som jeg tenkte «er det mulig å skrive romaner etter Knausgård» etter å ha fordøyd «Min Kamp 2», kom tanken: Er Karl Ove Knausgårds Kamp irrelevant etter dette? Er den individualistiske og kulturkritiske grublingen passé i den kollektivistiske tidsånden som nå råder?

Om lag 100 sider inn i opusets siste og sikkert altfor lange avsnitt er svaret mitt et utvetydig «nei». Jeg er helt oppslukt og grunner videre sammen med forfatteren som nå hevder å ha skrevet sitt siste ord.

VG s. 2 og 3, 18/11-11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fiasko-Carl

av Hans Petter Sjøli  17. november, 2011 - Kommentarer (1)

Da Siv Jensen ikke ville ha Carl I. Hagen i Nobelkomiteen, tok han til tårene.

Hans Petter Sjøli

For noen år siden fikk jeg et slags oppdrag fra en redaktør om å utfritte Carl I. Hagen om hans forhold til Siv Jensen. Jeg dro opp til Blindern der Hagen holdt et foredrag, og dristet meg i etterkant til å spørre ham om han var misfornøyd med sin etterfølger.
Han ble sur; ansiktsfargen rødsjattert, og hentesveisen noe uregjerlig. Han svarte ikke. Han gryntet.
Siden ble alt så meget verre.
Han lanserte seg selv som Frps «seniorgeneral» for å få en talerstol, men det var ikke nok. Han savnet seg selv såpass at han lot seg re-innrullere i Oslo-politikken, men det gikk ikke mange straksene før han plumpet uti det. Nei, ordfører ble han aldri. Han var like sjanseløs på den posten som han var da han ville bli stortingspresident.
Nå er han detronisert av sitt eget parti, sitt eget politiske byggverk.
Bør vi synes synd på ham?

Nei. Det vil være å undervurdere mannen. Han var, da han var på høyden, en brutal maktpolitiker. Skruppelløst knakk han dem, de mange brysomme opponentene, som lus.
Nå er det den eks-duperte 90-tallsgenerasjonen som styrer Frp-businessen. De ansvarlige liberalistene i kretsen rundt Siv Jensen utstår ikke Den Gamle, og han utstår ikke dem. Da Hagen sist uke frontet Oslo Frps avtale med venstresiden i Lambda-saken, gikk det elektriske irritasjonsbølger gjennom korridorene i Frp-hovedkvarteret på Karl Johans gate. Mens Jensen nennsomt forsøker å skape tillit mellom Frp og de andre borgerlige partiene på Stortinget, bryter Hagen tvert over med de samme i hovedstadspolitikken.
Og akkurat nå som meningsmålingene viser at partiet er over kneika og vel så det, rör han på sig som en annen Fingal Olsson, og tiltrekker seg all oppmerksomhet. Han sutrer og syter og putrer og koker.
Det er ikke et spesielt tiltalende syn.

Britenes beryktede politiker Enoch Powell sa det slik: «Alle politiske liv, med mindre de avsluttes midtstrøms på et lykkelig tidspunkt, ender i fiasko.»
Vår tids kanskje viktigste enkeltpolitiker, Carl Ivar Hagen, har endt opp som en fiasko.

Han burde ha lyttet til sin elskerinne, sekretær og hustru.

VG 17/11-11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Barnevognsosialismen

av Hans Petter Sjøli  9. november, 2011 - Kommentarer (8)

Den energiske barneminister Lysbakken virker ustoppelig om dagen. Som nyfrelst småbarnsfar med en til på gang, ser han for seg å bygge sosialismen via barnevognen.

Hans Petter Sjøli

Siste idé fra den kommende SV-lederens tankekammer er å opprette statlige pappagrupper for menn i pappapermisjon. Det er på tide å ta grep. For vi menn er så antisosiale av oss, ja, vi liker helst å tasse alene, med barnevognen, i trygg avstand til åpen barnehage og andre stusslige og tvangstrøyeaktige fellesskapsarenaer.
Men dette er falsk bevissthet. For egentlig lengter vi etter å ha noen å drikke kamillete og dele erfaringer med. Vi trenger en offentlig finansiert tupp i baken. Vi må, med andre ord, lære oss å bli som damene våre.
Audun Lysbakken er klar for å hjelpe oss: «Jeg tror mange fedre kan tenke seg å være med i en pappagruppe», sier han til NRK, og innrømmer at en av disse samværslengtende fedrene er ham selv.
Og hvorfor skal vi lirkes ut på den pappakollektivistiske sti? Jo, for «å få økt selvtillit», sier ministeren for det hele.

Selv har han masse av slikt, noe hans fremskutte posisjon i vår hjemlige politiske elite tyder på. Men ikke på hjemmebane, visstnok. I sin ferske bok «Frihet, likhet og farskap» (når kommer rivalen Heikki Holmås’ lenge etterlyste «Frihet, likhet og barskap»?) beskriver han sine keitete begrensninger i foreldrerollen. Mens kona hans «kan mange barnesanger«, kan han «ingen», ja, bortsett fra et par gamle arbeidersanger og noen Brann-supportervers. Men han kommer seg, han lærer!
Spørsmålet er: Hvorfor vil han fortelle oss dette?

Det er fristende å si som matematiker og småbarnsfar Simen Gaure gjør på Facebook: «Det er vel ikke stort igjen i Lysbakkens departement. Barn, men ikke barnehave eller skole. Identitetsarbeid er eneste alternativ. Han prøver bare å finne et utkomme i en for ham forvirrende tid. Han er tross alt leder for den første generasjonen i menneskehetens historie som har fått barn.»
Nybakte småbarnsforeldre i vår snakkesalige samtid er tidenes mest navleskuende skapninger. Internett flommer over av mammablogger og utallige nettfora der foreldre (så å si alltid mødre) skriver vekselvis euforisk og angstbitersk om sine små og enestående øyestener. Pappa Lysbakken har blogget om datteren sin, lille Aurora, i bokform. Nå etterlyses flere slike beretninger om fedre som er hjemme med barnet for å lære det å kjenne «på en unik måte», mens mamma er ute og samler pensjonspoeng.
Som firebarnsfar vil jeg bare ha sagt: Nei, vi trenger ikke flere pappablogger. Vær sammen med barna, lek med dem, lær dem å lese, se en film, gå på fisketur, bygg en hytte. Men vær snill, ikke blogg om det.

Statlig organiserte trillegrupper for menn er en velment, men overivrig likestillingsidé. Som en gammel svensk professor ved Universitetet i Bergen sukket hver gang han fikk i seg litt for mye: “Det är för fan för mycket socialdemokrati i det här landet.” Det er, og bør være, noen grenser for hva som er statens ansvar. La oss få trille våre vogner i fred.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hele Norges Åge

av Hans Petter Sjøli  26. oktober, 2011 - Kommentarer (0)

Men holder de, sangene hans?
Levva livet

Det kokte alltid i lille Steinkjer når trubaduren «Smiley» gjestet skjenkestuen Zara (ja, med Z) og planket Åge Aleksandersens «Min dag i dag».
Da sto byens håpefulle på bordene – med masse innabords – og gaulet med av full hals. Vi som prøvde å være kule trakk forsiktig på skuldrene av spetakkelet, men siden alle de fine damene lot seg rive med av stemningen, fant vi det opportunt å skjule vår forakt for galskapen.

Trønderne elsker n’Åge. Iallfall virker det slik sett med hovedstadsblikket. Man ser gjerne for seg bildet av en joggeskokledd gammelrocker på torvet i Trondheim foran et hav av allværsjakker. Stemningen er jovial, passe alvorlig, passe sosialdemokratisk. Han er vårres mainn, en stødig kamerat i regnet.

Etter hvert har han blitt hele nasjonens rockebestefar. Selv grånende rockepolitikonstabler respekterer ham nå. Han har klippekort i Dagsrevyen hver gang han har noe han vil formidle, og er fast inventar på alle slags veldedighetsarrangementer. Trønderrockens høvding er blitt et nasjonalklenodium, et fast og støttstående holdepunkt i disse omskiftelige tider.
Han skriver kjærlighetssanger («gardinan dainnse i måneskinn / og æ ligg å høre på pusten din»), samfunnskritiske sanger med religiøst tilsnitt («du ble kaillt terrorist, men va kun åtte år / Sabra, Shatila, eit verkandes sår») og rene festlåter («herregud for ein hærlig dag!»). Han er en allsidig kar.

Men er nå disse sangene hans gode nok til at han fortjener statusen som den norske Springsteen, eller hva han nå kalles på sine eldre dager? De er vel ikke det. Han har riktignok forfattet et par høyst anstendige verker. «Lys og Varme» er kanskje banal, men den har evergreen-kvalitetene som gjør den til en passende trall i så å si alle sammenhenger. Og «Levva Livet» har verselinjen som overgår alt som er skrevet på rockenorsk: «Æ syns at Reagan e ein tulling / og at vintern e for lang.»

Ellers er det langt mellom drammene, for å si det med språket til en annen trønderrocker, den fordringsløse sliteren Terje Tysland, som til forskjell fra sin høyst takserte gamle uvenn aldri vil få audiens hos Nasjonens Fremste.

Jeg kjenner en viss lyst til å si at jeg foretrekker Tysland fremfor n’Åge. Men, nei, det er å ta litt for hardt i.

Hans Petter Sjøli

VG 26/10

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Steigans apokalypse

av Hans Petter Sjøli  6. september, 2011 - Kommentarer (1)

Det kan godt hende at verden går under om ikke så altfor lenge. Men det er lite sannsynlig.

Hans Petter Sjøli/På den 3. side

Det går jo jevnt bedre med menneskeheten enn noen gang. Ja visst er det skjevheter, til dels obskøne skjevheter, men i det store og hele, og tross alle kriser og elendige prognoser, går det etter de fleste parametre framåt med oss.

Den franske forfatteren Michel Houellebecq er vår tids mest begavede kritiker av den moderne verden. I sin siste – og briljante – roman «Kartet og terrenget», beskriver han en ikke så altfor fjern fremtid der gamle industriområder må gi tapt for naturens og vegetasjonens usentimentale hevn og der kapitalismen slik vi kjenner den, sakte, men sikkert mister sin tiltrekningskraft på selv de grådigste blant menneskene.

Houellebecq skriver: «Det var generelt et merkelig ideologisk klima i Vest-Europa på denne tiden, det virket som om alle på hver sin kant var overbevist om at kapitalismen var dødsdømt, uten dermed at partiene på ytterste venstre fløy klarte å tiltrekke seg noen andre enn de sedvanlige gretne masochistene.»

En av disse gretne masochistene er tidligere formann i det vesle maoistpartiet AKP (m-l), Pål Steigan. Utover på siste halvdel av 1970-tallet ble han mer og mer overbevist om at russerne hadde en grim plan om å angripe og okkupere Norge, og at vi hadde knapt med tid til å organisere nødvendig motstand. Han skrev alarmistiske pamfletter der vettskremte AKP-ere ble bedt om å ta nødvendige forholdsregler.

Russerne kom aldri, som vi vet, men Steigan ble ikke en lallende fremtidsoptimist av den grunn. Nå – drøye 20 år etter kommunismens fall – er han for alvor i apokalyptisk modus. I en fersk bok trekker han opp noen temmelig dystre linjer som peker frem mot det store sammenbruddet. Til sin gamle avis Klassekampen sier Steigan at han evner å se 30 år frem i tid og at han bruker «borgerlige kilder» til å underbygge sine grufulle prediksjoner. «Det er ei bok full av fakta», presiserer han i intervjuet.

Og løsningen? Steigan er nå engang Steigan, og svarer naturligvis «kommunismen». Eller på 2011-språk: «Dugnadssamfunnet eller fellesskapssamfunnet.» Ellers kommer det til å gå lukt til helvete, må vite.

VG 28/8-11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hanene på Haugen

av Hans Petter Sjøli  5. september, 2011 - Kommentarer (0)

Ola Borten Moe skygger ikke banen når Frederic Hauge blafrer med skjellsord. Det gjør han klokt i.

Hans Petter Sjøli, AKKURAT NÅ

Ola Borten Moe er noe så sjelden som en norsk politiker med meningers mot. Senterparti-kronprinsen har en stil og fremtoning som er antitesen til den byråkratiserte typen som dessverre dominerer politikkfeltet i vår tid. Borten Moe er selvsikker, tidvis arrogant, urokkelig og alt annet enn konfliktsky. Politisk tilhører han (dessverre) Senterpartiets tidvis reaksjonære trønderfløy, som feirer 1. mai når det er EU-kamp, men ellers bruker dagen til å gjødsle jordene eller til å polere traktorparken.
Alle som kjenner den unge sørtrønderen beskriver ham som en mann med medfødt selvtillit. Han er ikke redd for noe, og kaster seg ut i debattene trygg på sine meninger. Han preges av en stoisk ro, og lar seg aldri dupere, selv ikke av tynnhårede alfahanner med hang til storslåtte erklæringer, som Bellona-fyrsten Frederic Hauge.


Definisjonsmakt
Borten Moe og Hauge røk sist uke i tottene på hverandre, da Borten Moe blant annet uttalte at miljøbevegelsen stikker kjepper i hjulene for fornybar energi og at den må «bekjempes med fakta». Hauge rykket raskt ut og erklærte at han ikke lenger har til hensikt å forholde seg til regjeringen så lenge Borten Moe er olje- og energiminister.
Det skal man kanskje ikke ta så tungt, iallfall gjør nok ikke Borten Moe det, selv om han innrømmet at han ble litt perpleks av intensiteten i Hauges motangrep. Så vel statsministeren som Borten Moes forgjenger Terje Riis-Johansen har tidligere blitt truet med boikott fra miljøverneriets svar på Stein Erik Hagen.
Hauges metode – hardkokt utskjelling og sjofle karakteristikker – er underholdende og overskriftsgenererende, men særlig sympatisk er den ikke. I et konsensuspreget land med en nokså lavmælt offentlighet, skulle man tro at metoden var uegnet for å få innflytelse, men i Hauges tilfelle har det motsatte skjedd: Han er en meget innflytelsesrik lobbyist med «mæktige vænna», og har tung definisjonsmakt over et komplisert og teknisk felt. Når Hauge taler, kommer mediene løpende. Og når han kjefter og smeller, tier forsamlingen.
Det er denne definisjonsmakten den bråkjekke jyplingen fra flatbygdene sør for Trondheim nå utfordrer. Flere politikere har tidligere forsøkt å angripe miljøbevegelsen, blant dem tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som midt på 90-tallet refset de hjemlige miljøvernerne for et altfor innsnevret og nasjonalt perspektiv.
Men å ta til motmæle mot representanter for Det Gode, er en risikabel øvelse. Da hagler skjellsordene, man er et «fossil» og en «inkompetent løgner» og det som verre er. Mange kan bli vettskremte av slikt, og det gikk da heller ikke mange timene før Sp-leder Liv Signe Navarsete kalte Borten Moe inn på teppet.
Det skjedde omtrent samtidig med at en Kristin Halvorsen i haltende valgkampmodus brukte den sleipeste av alle hersketeknikker og omtalte Borten Moe som en «fersking» som «må få prøve seg litt». Da godtet de seg nok i Bellona og i andre avsnitt av miljøbevegelsen. Den nydøpte «Olje-Ola» var effektivt plassert i petroholikernes (en annen klassisk Hauge-merkelapp) rekker, avkledd og latterliggjort. Halvtidsmiljøvernminister Erik Solheim, som tidligere har fått atskillige bøtter med Hauge-edder over seg, brukte til og med betegnelsen «søt» om sin statsrådskollega.

Hovmod for fall
Men til forskjell fra de fleste, som hopper når Hauge smeller, legger ikke Ola Borten Moe seg flat. Den nær epidemiske ydmykhetsfarsotten som rir nasjonen om dagen omfatter ikke Per Bortens rake staur av et barnebarn. Borten Moe gjør klokt i det. Hovmod står for fall, og Frederic Hauge og Bellona, hvis skråsikre regnestykker og prognoser i årevis har blitt møtt med hoderysting fra smålåtent forskerhold, bør ikke ta for gitt at den viktige miljø- og klimakampen i lengden er tjent med bøllete avvisninger av motstandernes synspunkter. Det er flere enn Trygve Hegnar som lar seg provosere av slikt.
I Norge har interesseorganisasjonene et tungt, noen vil si klamt, grep om den offentlige debatten. Mediene er altfor servile overfor karismatiske og tilsynelatende hyperskolerte «eksperter» som er alt annet enn uhildede aktører. I verste fall er dette et demokratisk problem. Mediene har som oppgave å gå makten etter i sømmene. Men makt er så mangt. Også idealistiske aktører, som Frederic Hauge, skal møtes med et kritisk blikk.
Det skjer dessverre for sjelden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siv i spagaten

av Hans Petter Sjøli  11. august, 2011 - Kommentarer (24)

Siv Jensen fikk Christian Tybring-Gjedde med på en slags beklagelse. Men det varer ikke lenge.

Mye tyder på at Siv Jensen og hennes spindoktorer nærmest måtte tvinge Christian Tybring-Gjedde til å beklage deler av retorikken i den sterkt kontroversielle kronikken «Drøm fra Disneyland» i Aftenposten i fjor. Det viser hvor desperate Frp nå er for å posisjonere seg riktig i den nye tid – etter terroren.
Det arbeides på høygir i partiets innerste krets av toppfolk og informasjonsrådgivere. Partiet har opplevd et annus horribilis som nå toppes på nesten ubeskrivelig vis med avsløringene om at massemorderen Anders Behring Breivik har hatt et mer aktivt liv i FpU enn det bildet som ble tegnet like etter at ugjerningene hans ble begått.
Frp har selvsagt ikke noe som helst ansvar for terroristens skrekkelige handlinger. Det budskapet hamres herved inn.
Men Breiviks navn er like fullt knyttet til Frp – og knyttes stadig mer opp til Frp. Det er selvsagt et mer enn ekkelt problem for partiet, en drøy måned før valget.
Siv Jensen vet at vi i mediene vil gjøre alt vi kan for å konfrontere henne selv – og hennes sersjanter – med tidligere uttalelser og ordvalg som i dag fremstår som særs lite heldige, og har forsøkt etter beste evne å være proaktiv. Hun har varslet en mer dempet retorikk fremover, selv om det per i dag er vanskelig å se hva det vil bety i praksis.
Jensen har lært av Carl I. Hagen at for Frp er politikken alt annet enn prinsipiell. Frps suksess handler mest om en til tider imponerende evne til å kjenne på gikta hvilken vei vinden vil blåse rundt neste sving.
Christian Tybring-Gjedde, derimot, er ingen værhane. Han er overbevist om at vi befinner oss midt i en fundamental kulturkamp. Mellom «våre» verdier og «deres» verdier. I foredraget han holdt for den islamkritiske nettstedet document.no i fjor sa han det rett ut: «Du snakker om 30-tallet, men jeg tror det er verre enn det. Da sto du overfor en ideologi du kunne knuse. Du knuser vanskelig en religion.»
Islam – religionen, altså, med sine 1,5 milliarder tilhengere – er en ideologi, et politisk program.
Det er rene ord for pengene.
Spørsmålet nå er: Mener Tybring-Gjedde fortsatt at vi er midt inne i en fundamental kulturkamp? Mener han fortsatt at «vekslende regjeringer har gjort sitt ytterste for å undergrave vår kulturarv», og at «det er vår oppgave og plikt å stanse dette»?
Hvis så: Hvordan beskrive det med «nennsomme» ord?
Flere Frp-profiler varsler nå at de vil motsette seg å følge partilederens varslede stilskifte. Heller ikke Christian Tybring-Gjedde – tror jeg – er rede til å legge an en mer dannet tone når det drar seg til.
Da vil Siv Jensen få et alvorlig troverdighetsproblem. Tybring-Gjedde og andre partibulldosere har aldri vært spesielt bekymret for den slags.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00