«Klasebløffen»

Ensidig avrustning svekker Norge i nordområdene.

Av Asle Toje, skribent og kommentator

La meg begynne med det kontroversielle. Jeg er skeptisk til klasebombeavtalen. Ikke fordi jeg er for klasevåpen – jeg skulle ønske de aldri hadde vært funnet opp – men fordi jeg er redd vi har valgt feil midler til å nå målet. Ensidig avrustning svekker Norge til liten nytte.

Den 1. august trådte konvensjonen som “forbyr” bruken, lagring og overføring av klasevåpen, i kraft etter at 108 land har undertegnet, og 46 av disse igjen, ratifisert avtalen. Jeg skriver -forbyr- i hermetegn fordi avtalen kun gjelder de som har undertegnet. Etterlevelse er frivillig. Det finnes ikke noe apparat for å håndheve “forbudet”. Norge er ett av få land som faktisk har ødelagt sine våpenlagre.

Ensidig NRK

Når vi ser nærmere på listen av land som har signert avtalen er det slående at en stor del av signaturstatene ikke eier klasevåpen – mens de største våpenprodusentene USA, Kina og Russland er ikke med. Aftenposten skriver på lederplass: «Det er selvsagt et skår i gleden, men erfaringen viser at innbitt motstand kan overvinnes.»  Dette er mindre automatisk enn hva redaktøren synes å tro.

I NRK-dokumentaren «Klasevåpen, det umuliges kunst» (1.8.2010) beskrev journalist Tormod Strand betydelig motstand innad i utenrikstjenesten mot at Norge skulle gå i tet i dette spørsmålet. I programmet gjøres det ikke noe forsøk på å forklare hva grunnen til denne opposisjonen kunne være. Seeren blir sittende igjen med inntrykk av at innsigelsene kom av kunnskapsløshet, ondsinnethet – eller en kombinasjon av de to.

Rene hender

Saken er nok noe mer komplisert. Klasevåpen (et stort antall småbomber i et større skall) ble utviklet for å møte et massivt angrep med panserstyrker. Dette vår nabo i østs foretrukne modus operandi – sist sett under krigen med Georgia i 2008. Grunnen til at klasevåpen finnes, er at de er effektive. De er effektive til denne ene tingen, å stanse et storstilt angrep. Derfor beholder Finland sine arsenaler intakt. Dette er i trolig også årsaken til at Norges USA aktivt saboterte et internasjonalt initiativ som Norge gikk helhjertet inn for. Når et militært svakt Norge «forbyr» våpen som den eneste tenkelige aggressor ikke nekter seg, gjør Norge seg mer avhengige av USA som sverddrager. Norge holder sine hender rene i trygg forvissning om at USA vil få hendene skitne på våre vegne.

Med Palau på laget

Fraværet av debatt er i seg selv bemerkelsesverdig. Strategisk utsatte og militært svake Norge driver med ensidig avrustning, uten at noen kommer med innsigelser. De statsfinansierte forskningsinstituttene evner ikke å målbære maktkritiske synspunkter som – uansett utfall- burde ha vært del av debatten. Bransjen overrepresenterer en smal fredsstudietradisjon.

Det kan være lett å glemme at mange av landene som har ratifisert avtalen, har aldri hatt klasevåpen. Eller at stormaktene som har dem – ikke har skrevet under. Når vi ser på listen av signaturstater finner vi mikrostater som Palau – som ble latterliggjort da de fungerte som fyllmasse i USAs «coalition of the willing» forut for Irak-krigen.

En god sak

En av verdens fremste eksperter på nedrustning, Richard Dean Burns hevder i sin nye bok «The evolution of arms control» at nedrustningsavtaler som ikke omfatter de mektigste aktørene og som mangler verifikasjons og håndhevingsmekanismer, ikke er formålstjenlige. Nedrustning er, historisk sett, ofte mer effektivt enn avrustning. Tiltak som våpenreduksjon, regulering av bruk, lagring og regulering av produksjon.

Klasevåpen er brutale. Enkelte av bombene detonerer ikke umiddelbart, og kan bli liggende og utgjøre en fare for sivile i lang tid.  Jeg hevder ikke at Norge ikke skal arbeide mot bruk av klasevåpen, jeg stiller spørsmål om ensidig avrustning er den rette måten å gjøre det på. At 46 borgere i ei bygd med 194 sjeler slår seg sammen i et avholdslag, betyr ikke at bygda er tørrlagt. Eller at den vil bli det.

Populisme

Norge finner det stadig vanskeligere å forstå verden slik den er. Hvorfor ruster andre land opp, når vi ruster ned? En global økning i utgifter på 49 % 1998-2008, mens Norge i 2008 brukte historisk lite på forsvar: 1,3 % av BNI. Klasebombeavtalen stemmer dårlig med Stortingsmelding 15 som bedyrer at det globale engasjementet ikke skal gå på bekostning av norske interesser i de nære områdene. I Finland konkluderte forsvarssjefen at avtalen innebærer et «signifikant svakere forsvar».

Iveren etter å vise seg fram har gitt norsk utenrikspolitikk et populistisk preg. Nordmenn liker tanken på at Norge er noe ganske annet enn en vanlig stat. En humanitær stormakt, selveste fredsnasjonen. Politikere nører villig opp under denne forestillingen. Faren er at landets langsiktige nasjonale interesser byttes mot tid i rampelyset.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00