Politikk, lizm

Av Eystein Halle, skribent i Minerva.

Jon Stewart er en mann norske TV-seere er blitt godt kjent med. En satirisk motormunn som langer ut mot alt og alle, ikke minst den amerikanske høyresiden og dens hofforgan Fox News. Den erklærte sosialisten har fått hundretusener til å stille opp i en demonstrasjon i Washington, forårsaker massive utbrudd i bloggsfæren med meningene sine, og er blitt en maktfaktor i amerikansk politikk.

Stewart er ikke den krasseste av USAs humoristiske aktivister, men går våre egne satirikere en høy gang. Norsk politisk humor provoserer knapt noen. Unntak finnes: Enkelte husker kanskje Henrik Scheeles ”Nikkerne”, som ble for sterk kost for NRK en gang i tiden. I de senere år har Jon Schau, Shabana Rehman, Dag Sørås og noen få til glimtet til med et og annet farlig inn- eller utspill. Men humoristene er ikke på banen i noen viktige debatter. Når partier og pressgrupper stiller med kunstneriske innslag på sine møter, glimrer komikerne med sitt fravær. Og når humoren en sjelden gang blir ”politisk”, er den stort sett plump og personorientert. Det går i tepper og armbånd, stabbur og kjøreturer i slottstrappen. Norske komikere velger rollen som hoffnarr, og vil heller parodiere politikernes dialekter enn å gå i dialog med meningene deres.

Det er to hovedgrunner til dette. For det første er Norge et konsensus-samfunn, uten de polariserte debattene om abort, dødsstraff og annet som preger USA. Det gjelder ikke minst humoren. Ler man i Norge, skal alle være med. Når folket vorser med standup på fredagskvelden, er det rai-rai og underbuksehumor fra scenekanten som slår an – ikke mørk eller kontroversiell politisk satire.

For det andre er mye av humoren postmoderne – noe som i dette tilfellet betyr dekonstruksjon av mening, og frihet til å si hva som helst uten å måtte stå for det. Norske komikere velter seg i provokative referanser, men alt er omgitt av så overtydelige hermetegn at ingen kan ta seg nær av det. Bare slik kan ”Uti vår hage” fremstille nynorskfolk som nazister uten å vekke anstøt. Bare slik kan Otto Jespersen be en deprimert statsminister ”dra hue ut av medisinskapet” uten at det tolkes som sjikane. Humoren fungerer innenfor en kultur der alt som sies ledsages av et uuttalt ”lizm” og ironi praktiseres som en kulturell linjegymnastikk.

Denne liksom-politiske humoren ligger i front i en medieutvikling der idé- og verdidebatter fortrenges av personkonflikter og skandaler. Den fremstiller politikken ikke som en arena for reelle konflikter og meningsforskjeller, men som et reality-lignende spill, der aktørene kun interesserer oss i kraft av å være kjendiser. Vi er alle på samme side, sier komikerne, vi ler alle like hjertelig av de dumme politikerne. Det trivielle blir politikk, og politikken blir triviell. Med sitt fokus på skandaler og tabloid fjas ville norske komikere vært utmerkede undersåtter for Fredrik den store, som godtok all slags harselas med sin egen person, men ingen kritikk av statsstyringen.

Problemet med denne posisjonen kom frem i det mye omtalte kyllingstuntet i ”Åpen Post”. Programskaperne prøvde å fremstille dette som kritikk av medienes hardkjør mot Jagland. Likevel ble det hele sett på nok et støyende mediepåfunn. Hvorfor mislyktes Eia og Johansen? Ta frem rødblyanten, leser: De kunne ikke kodene. Kodene er den eneste harde knoken i den relativistiske verdisuppen vi alle svømmer omkring i. Å ikke beherske dem er den eneste dødssynd i vår gjennomsekulære kultur. Men kodene pålegger oss å tolke alt som fjas og tøys, selv når det ikke er ment slik. Hermetegnene tar kvelertak på ordene. Det blir umulig å kritisere makten, fordi man ikke kommer forbi makten i språket.

Slik blir friheten fra å måtte stå for noe en form for avmakt; norske humorister sitter fanget bak ironiens skuddsikre glass. Stewart har på sin side vunnet TV-priser, blitt hyllet av Time og Newsweek, og ble nylig kåret til årets mest innflytelsesrike mann av nettstedet AskMen.com.

Er det en lærdom i dette? Norske humorister burde tenke over Piet Heins ord om at spøk og alvor er to sider av samme sak. Vil du bli hørt, og ikke bare ledd av, må du kommunisere – og kommunikasjon innebærer alltid et element av motstand, ubehag og risiko. Ingen av oss holdt vel ut han som alltid skulle spille bajas i skolegården? Ingen holder vel egentlig ut den friksjonsfrie fjase-komikken heller. Når humorens eneste budskap er at ingen ting betyr noe, blir humoren selv det mest betydningsløse av alt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00