En flyktning krysser våre spor

Av Terje Tvedt, professor ved Universitetet i Bergen.

Filmen Frihet, likhet og Det muslimske brorskap gir et viktig perspektiv på Brorskapets strategi, men bør ikke oppfattes som en autoritativ eller objektiv film om Det muslimske brorskap. Mange forskere vil være uenig i noen av de utsagnene filmens forteller, Walid al-Kubaisi, gir om islams historie. Fremstillingen av Brorskapets rolle i Egypt kan også etter min mening diskuteres.

Filmens styrke er at det er personlig, fortalt av en irakisk flyktning i Norge som er opptatt av hvordan islamismen håndteres her og som fortviler over hva han oppfatter som Europas blindhet. Filmen starter med al-Kubaisi i Oslo, og avsluttes med al-Kubaisi i Bergen, mens han ser på et barnetog 17.mai. Rammen for hele fortellingen er altså al-Kubaisis forhold til et Norge han føler er sitt nye fedreland, men som han frykter skal bli mer lik den verden han flyktet fra.

Filmens reise kaster lys ikke bare over en bestemt politisk-religiøs bevegelse med uttalte ambisjoner om å inkludere Europa i det nye islamske kalifatet. Like viktig er det at filmen stiller spørsmål ved måter å tenke om verden på under hva som kan kalles ”Det internasjonale gjennombruddet” i norsk historie.

Ved å bringe Midtøstens debatter mellom muslimer om islamismen til Norge, utfordrer filmen hva som kan karakteriseres som et nasjonalt, ja kanskje også et europeisk traume: den selvpålagte ufriheten i møte med islamsk fundamentalisme. Både uforsonlige kritikere av Det muslimske brorskap og lederen av brorskapet kommer til orde. Siden vi alle nå lever i skyggen av karikaturstriden er det befriende hvor naturlig uenighetene fremstilles. Broren til det Muslimske Brorskapets stifter karakteriserer for eksempel islamsk intellektuell historie på en måte som ville vært uhørt å gjøre offentlig i Norge. Filmen tydeliggjør et idéhistorisk paradoks: I Norge er det av politiske grunner blitt nærmest umulig å si hva folk i Egypt av politiske grunner kan uttrykke med den største selvfølge.

Filmen må en gang for alle gjøre det umulig å avvise diskusjon eller kritikk av fundamentalistisk islam ved å karakterisere den som innvandrerfiendtlig eller islamofobisk. Det er jo et åpenbart faktum at ikke alle innvandrere er muslimer og filmen viser, overfor dem som enda ikke har skjønt dette, at ikke alle muslimer er islamister. Det er derfor ikke al-Kubaisis perspektiv som skaper stereotyper og dermed grunnlag for rasisme og fremmedfiendtlighet. Det er argumenter som hevder at religionskritikk er synonymt med rasisme som må skape rasisme, og argumenter som hevder at kritikk av islamisme er identisisk med å ha fordommer mot islam som må skape islamofobi.

Dette er ikke en typisk avslørende film. Vi får ikke vite mye om Det muslimske brorskap som ikke mange allerede vet, og som ikke Det muslimske brorskap forteller om seg selv. Deres hovedmål legger de ikke skjul på: Å etablere en islamsk stat, seinere et kalifat for alle muslimer, inkludert i Europa, hvor Sharia skal være loven. De har en total visjon for samfunnet, som samtidig er en total negasjon av det vestlige demokratiet. Tilhengere av Det muslimske brorskap kan derfor faktisk oppfatte filmen som en opplysningsfilm om dem selv, om deres mål og strategi, fremstilt på en stort sett saklig, men kritisk måte.

Filmen er derfor like mye en kulturkritikk av Norge og Europa i dag som en avsløring av Det muslimske brorskap.

For hva er årsaken til at en bevegelse som så tydelig avviser selve fundamentet for det moderne Europa, møter såpass liten motstand? Årsaken er ikke snikislamisering. Det stikker atskillig dypere, fordi det er selvpålagt. Det skyldes innflytelsen fra en mektig tenkemåte som er universalistisk og kulturrelativistisk på samme tid.

Om jeg har en kritikk av filmen så er det at den er uklar når det gjelder diskusjonen om menneskerettigheter og islamismen.

Filmen viser tydelig at Det muslimske brorskap og de som er enige med dem forkaster ideen om at menneskerettighetene er universelle. Guds lov er overordnet menneskerettighetene, og bare de ideene som er forenlig med sharia, og begrunnet i henhold til den, kan aksepteres. Menneskerettighetene som system oppfattes selvsagt som et produkt av vestens kulturelle historie, og derfor som en trussel, ja, som djevelens verk.

I Norge har forestillingen om at menneskerettighetene er universelle, i den forstand at de ligger skjult som frø som bare venter på å spire i alle samfunn, og at alle verdensreligioner og kulturelle tradisjoner har utviklet de samme ideene, dominert den offentlige samtale i flere tiår. Jeg har forsøkt å analysere bakgrunn for og konsekvenser av denne ideen andre steder. Men viktigst i denne sammenheng: Dette synspunktet krever at islamistenes bevisste forkasting av menneskerettighetene verken kan anerkjennes eller erkjennes. Ved å insistere på at disse ideene er universelle må en rett og slett benekte eksistensen av en moderne, normstyrt bevegelse på europeisk jord som avviser hele den tradisjonen ideen om menneskerettigheter er grunnlagt på.

Norsk samfunnsdebatt de siste tiårene kan beskrives som sentrifugerende mot verden, men graviterende mot seg selv. Den dominerende tankefiguren kan beskrives som en kosmopolitt, men en narsissistisk kosmopolitt. Ikke i den forstand at han ikke er opptatt av verden, snarere tvert i mot, men han ser bare seg selv i ”Den andre”. Eller med andre ord: ”Den andres” mulige forskjellighet anerkjennes ikke, og han kan derfor heller ikke bli forstått som et historisk subjekt med prosjekter som kan være helt annerledes enn mine eller ”våre”. Denne filmen humaniserer slik Det muslimske brorskap. Det blir tydelig at de mener hva de sier, og at de ikke står på terskelen til å bli omvendt til det europeiske demokratiets idealer.

Al-Kubaisi, på sin side, har gjort Henrik Wergeland til sin samtidige. Han søker allierte i en rituelt feiret, men likevel falmet intellektuell tradisjon. På sitt litt gebrokne norsk sier han hva få intellektuelle lenger tør si, fordi det høres banalt og nasjonalistisk ut: ”Jeg elsker Norge”. Men det Norge han elsker er Wergelands Norge; dvs. de demokratiske tradisjonenes Norge, dvs. friheten.
For meg er derfor filmens nøkkelreplikk da Kubaisi kommer til Paris, arnestedet for det moderne europeiske demokratiet og utbryter, patosfylt ja, men overhodet ikke patetisk: ”Jeg får gåsehud av denne byens historie”.
Måtte det en flyktning fra Irak til for å redde Wergeland og Voltaire fra historiens vokskabinett?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

5 kommentarer

  1. Har ikke fått se filmen, men synes din blogg var overbevisende.
    Særlig:
    “Det er derfor ikke al-Kubaisis perspektiv som skaper stereotyper og dermed grunnlag for rasisme og fremmedfiendtlighet. Det er argumenter som hevder at religionskritikk er synonymt med rasisme som må skape rasisme, og argumenter som hevder at kritikk av islamisme er identisisk med å ha fordommer mot islam som må skape islamofobi.”
    Det kommer en mengde kommentarer til filmen her og der, blant annet på Facebook. Jeg skal ikke påstå at Walid er paranoid, men det er mange som har sett filmen som virker som de i det minste har styrket sin paranoia. De snakker som om alle innvandrerjenter går med burka, for å si det sånn.
    Jeg frykter Det Paranoid Brorskap ;-)
    NA

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Nils A Raknerud - 30. november, 2010 at 23:26
  2. Terje Tvedts innlegg var overbevisende er kanskje riktigere å si …

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Nils A Raknerud - 1. desember, 2010 at 00:48
  3. [...] ingen følelsesløs robot. Da jeg så dokumentaren til Walid Al-Kubaisi, som ble rost av professor Terje Tvedt i VG 30.11, ble jeg rett og slett forbannet og lei meg. Dette er ennå en film som beskriver oss muslimer på [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Grovt om islam | VG Debatt - 1. desember, 2010 at 08:45
  4. “Dette synspunktet krever at islamistenes bevisste forkasting av menneskerettighetene verken kan anerkjennes eller erkjennes.

    Ved å insistere på at disse ideene er universelle må en rett og slett benekte eksistensen av en moderne, normstyrt bevegelse på europeisk jord som avviser hele den tradisjonen ideen om menneskerettigheter er grunnlagt på.”

    Ulogisk: Selvsagt kan deres avvisning erkjennes; hvordan skulle vi ikke klare å erkjenne det; det bruker jo enhver anledning til å si at de hater ideen om menneskeskapte verdier. Vi anerkjenner selvsagt ikke våset deres, men fordi de stadig sier hva de mener, erkjenner vi det; vi er mao uenige om ideenes opprinnelse og utgangspunkt; guddommelig vs. sekulært og islamistene hevder at deres ideer er tilsvarende universelle, men ser ikke at religion mer er et sosialpsykologisk fenomen enn virkelig eksistens av paranormale fenomener.

    man kan utmerket anerkjenne eksistensen av en bevegelse som fornekter ideen om menneskerettighetenes universalitet selvom man insisterer på at disse ideene er universelle.

    Man insistererer på at ideene er universelle samtidig som man erkjenner at det faktisk finnes folk og bevegelser der ute som vil disse ideene til livs. Enda farligere er jo å benekte at slike folk og slike bevegesler finnes, fordi deres benektelse jo ikke forsvinner selvom vi benekter deres eksistens.

    Muslimer og islamister (det går ut på ett i denne sammenheng) må begge benekte at ideen om universelle msk.rettigheter er menneskeskap; for dem gjelder kun én kilde; forestillingen om Allah.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Relay - 1. desember, 2010 at 16:18
  5. [...] moderat positive. Professor ved Universitetet i Bergen Terje Tvedt skrev en positiv kronikk i VG, “En flyktning krysser våre spor”. Tvedt har vært konsulent for filmen, og kjenner den derfor godt (for the record: Tvedt er [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00