Kong David

Spøk ble til spekk. Men humørløst?

Hans Petter Sjøli

VGs store musikkfeide ble til på grunn av én kvelds entusiasme over det nyeste nummeret av det nesten uanstendig gode magasinet Mojos Neil Young-spesial.
Undertegnedes henrykkelse endte opp i en knapp refleksjon over Youngs artistiske storhet, og helvetet var løs. Som dr. Waldman forferdet utbrøt overfor sin kollega Frankenstein: «You have created a monster.»
Nå lever (holdt på å si «raser») debatten videre på VG Nett og på diverse sosiale medier, og folket er delt: Noen synes dette er morsomt (og ikke så rent lite viktig!).
Andre klager hoderystende over selvopptatte og navleloplukkende journalister.
Og det er jo en interessant diskusjon. The media is the message litt for ofte. Men at dette smule ordskifte skulle skape såpass mye agg, var relativt uventet.
Vanligvis får snakkeglade journalister kjeft for å ta seg selv for høytidelig. Men i denne holmgangen har det vært motsatt:
Sjelden har skuldrene vært lavere, sjelden har pretensjonene vært mindre. Bortsett fra hos Eirik Mosveen, selvfølgelig.
Men siden det var jeg som skapte det blide udyret i denne spalte, er det rett og riktig at jeg runder av, selv om det ligger an til en grand finale i morgen, om enn ikke på denne plass. Så derfor noen avklarende «større enn»-sannheter til videre behandling:
Stevie Wonder er større enn Marvin Gaye.
Joni Mitchell er større enn Townes van Zandt.
Oasis er større enn Blur.
Gino Vannelli er større enn Steely Dan.
New Order er større enn Joy Division.
P.J. Harvey er større enn Nick Cave.
Phil Collins er større enn Pet … Kødda.
Og det føles svært riktig å herved kunne erklære en åpenbar sannhet som bare blir mer og mer tydelig etter som årene går.
Pink Floyd ble bedre da rockens Darth Vader, Roger Waters, viste de andre i bandet fingeren og forgjeves forsøkte å avlive dinosauren.
For rockens aller største geni er David Jon Gilmour, CBE. Ikke på grunn av hans (begrensede) lyrikk eller (ikke altfor sinnrike) komposisjoner. Men på grunn av tonen. Gilmour: Gitarens Niccolò Paganini, sekststrengerens Glenn Gould, stratocasterens Jaqueline du Pré.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2 kommentarer

  1. Endelig noen som nevner Gino Vanelli! Hans gudegitte musikalske gaver har fått ALT for liten oppmerksomhet!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Morten Karlsen - 21. januar, 2011 at 11:12
  2. Gino er prinsen av 70-tallet. Ikke like lekker i dag, kanskje.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Hans Petter Sjøli - 21. januar, 2011 at 12:11

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00