Da rasismen tok et ungt liv

For ti år siden trosset 40000 Oslo-borgere beinkald januarkulde for å vise sin avsky mot det tragiske drapet på 15-åringen Benjamin Labaran Hermansen fra Holmlia i Oslo.

Hans Petter Sjøli, Akkurat Nå.

Vi som deltok den gangen tok kollektivt avstand fra all rasistisk motivert vold og nynazisme. Blant deltagerne i det mektige fakkeltoget var folk som ellers sjelden eller aldri er å se i fakkeltog eller på folkemøter. Vi hadde et ærlig, ektefølt behov for å vende ryggen til den destruktive ideologien.
Sent på kvelden den 26. januar 2001 ble den livsglade unggutten stukket ned ikke langt fra hjemmet sitt i den multikulturelle bydelen sør i hovedstaden. Han var trolig et tilfeldig offer med «feil» hudfarge. Tre unge og ubefestede mennesker ble dømt for drapet. To av dem sitter inne ennå. «Benjamin var en solstråle», sier hans tidligere skolekamerat Beatriz Jaquotot til lokalavisen Nordstrands Blad. Hun forteller at drapet førte til at ungdommene i bydelen utviklet et tett bånd seg imellom, noe som bidro til en egen Holmlia-identitet. I kveld står hun i første rekke i fakkeltoget som skal markere at det er ti år siden ugjerningen. Parolen er enkel, men effektfull: «Glem ikke.»
Benjamin-saken rystet et helt folk, men var ikke et enkeltstående tilfelle av rasistisk vold med døden til følge. I april året før druknet den indisk-fødte gutten Arve Beheim Karlsen i Sogndalselva etter å ha blitt jaget over en gangbro. To unge gutter ble dømt for vold og trusler mot Arve, men lagmannsretten avviste å dømme dem etter rasismeparagrafen. De tiltaltes forsvarer var nåværende justisminister Knut Storberget.

90-tallet
På 1990-tallet utviklet det seg et relativt omfattende nynazistmiljø på Nordstrand i Oslo, nabobydelen til Holmlia. Nær hundre ungdommer i bydelen pleide å samles i Seterkrysset på Nordstrand, og foreldre og myndigheter i den ressurssterke bydelen på Oslos «beste sør» visste ikke sin arme råd. Politiet fikk i nært samarbeid med bydelsmyndighetene etter hvert kontroll på miljøet. De fleste av ungdommene forlot ekstremismen, men et lite miljø holdt stand, noen med tilknytning til nabobydelen Bøler. Miljøet tiltrakk seg høyreekstremister fra hele Østlandet. De to som ble dømt for drapet på Benjamin var en del av Bøler-miljøet.
«Noen barneran og konflikter med innvandrerungdom ga næring til lederskikkelsenes budskap, noen følte nok også at de fikk beskyttelse i miljøet. Lederskikkelsene overbeviste småkriminelle og medløpere at de var verdt noe og at det var bruk for dem i ekstremmiljøet», sier politioverbetjent Bjørn Øvrum ved Manglerud politistasjon. Han jobbet tett opp mot de høyreekstreme gruppene på 90- og begynnelsen av 00-tallet.
Ifølge Øvrum var drapet på Benjamin et veiskille. Ungdommene som hadde flørtet med nynazismen fikk en grufull vekker. Det var ikke lenger like lett å rekruttere til miljøet når 40.000 mennesker i Oslo gikk i fakkeltog og så tydelig tok avstand fra høyreekstremisme og rasisme.

Norsk særstilling
Blant politiske ekstremistmiljøer i Norge har høyreekstremismen vært i en særstilling fordi man faktisk har vært villig til å bruke vold i sin forskrudde «kamp». Dette har ført til at politiet har tatt utfordringene på ramme alvor. PST har i dag meget god oversikt over høyreekstreme enkeltpersoner og grupper, i den grad det finnes slike. I dag er andre typer ekstremisme vurdert som potensielt farligere, ikke minst visse islamistiske miljøer og celler.
Den høyreorienterte rasismen døde ikke med fakkeltogene i etterkant av Benjamins død, men Oslo-folkets massive oppgjør med nynazismens destruktive budskap bidro til å trekke skakkjørte ungdommer ut av miljøene. Den folkelige protesten og politiets systematiske arbeid har gjort sitt til at Norge har langt færre høyreekstreme enn våre naboland i øst og i sør.
For Norge er også i denne sammenhengen et annerledesland. Mens høyreekstremismen blomstrer i enkelte EU-land, finnes det knapt en høyreekstrem nettside i Norge. Den generelle velstanden har selvsagt også noe av æren for det, men nynazismen har aldri klart å få ordentlig fotfeste her i landet. Miljøet var nedadgående allerede i tiden før drapet på Benjamin, og selve handlingen var på mange måter den siste spikeren i kisten.

Rasismen lever
Men rasismen lever videre i ulike former og mellom ulike grupper i det flerkulturelle Norge. Det er ingen enkel «hvit mot svart»-dikotomi. Den organiserte høyreekstremismen er kanskje eliminert bort, men hat og fordommer lever videre. Vi skal ikke glemme Benjamin, og heller ikke de mange andre som utsettes for diskriminering og trakassering basert på hudfarge eller etnisk-kulturell tilhørighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00