Et nytt arabisk landskap

* De fleste i Kairos gater søker nasjonal verdighet, ikke en islamsk stat, skriver den britiske aktivisten Maajid Nawaz.

Maajid Nawaz, skribent og aktivist
Maajid

Vanlige mennesker i hele den arabiske verden står opp for å uttrykke misnøye over regjerende regimer. Utfordringen av det bestående bringer med seg usikkerhet. Likevel må vi ønske mobiliseringen velkommen. Uansett hva utfallet blir har hendelsene allerede markert et vannskille i arabisk politikk. Demonstrantene vil revolusjonere måten arabiske herskere ser på araberne de hersker over. Demonstrantene vil også revolusjonere måten resten av verden ser på det politiske landskapet i Midt-Østen.

I fengsel
Jeg satt flere år i egyptisk fengsel for ikke-voldelig, undergravende politisk virksomhet. Min ekstremisme brakte meg i fengsel. Der møtte jeg mange som var enda mer ekstreme. Jeg møtte også andre aktivister som ikke var ekstremister, men som likevel ble fengslet og torturert. Fordi de var mot Mubaraks autoritære styre.

Herskende despoter eller ekstremister i opposisjon er motsetninger som ofte påstås å være de eneste alternativene. Men det er ikke sant. Mange vanlige egyptere vil ha forandring.

Mubarak har ledet en torturstat i Egypt i 30 år og har blomstret fordi andre har fryktet staten. Mubarak ble innsatt som president etter at islamistiske ekstremister myrdet forgjengeren hans. Noen av ekstremistene ble jeg personlig kjent med da jeg satt fengslet. Som eneste alternativ til sitt eget fortsatte styre har Mubarak gitt et bilde av et Egypt styrt av ekstremister som undertrykker kvinner, liberale og kristne og er fiendtlig overfor Israel og USA.

Mubarak har kynisk utnyttet vestens bekymringer for utsiktene til et nytt Iran eller som da titusener av algeriere ble drept i borgerkrigen (1991-2002). Demonstrantene i Egypt er av en annen oppfatning. Styrken på protestene som vi nå ser i byene i Egypt er bemerkelsesverdig og helt enestående siden Mubarak kom til makten. Men de som kjenner Egypts politiske landskap har lenge ventet på at dette skulle skje.

Land på randen
«Faraoenes land på randen av revolusjon» er undertittelen på en bok av den britiske Midt-Østen-eksperten John Bradley. Han beskriver flere forhold som har forverret seg siste årene; en voksende andel unge arbeidsløse, stigende mat- og levekostnader, sviktende utdanningssystem, sviktende infrastruktur og den uunngåelige politistaten.

Det muslimske brorskapet i Egypt og andre steder har fått økende tilslutning de siste tiårene på grunn av dette. Grunnen er ikke først og fremst fordi vanlige egyptere ønsker sharia-lover, men fordi islamistene utfordrer det bestående som har sviktet. De spontane massene som utfordrer nå er en annen stemme enn Brorskapets.

Det er sant at Brorskapet er den mest organiserte gruppen av opposisjon i Egypt. Men de sterke protestene har kunnet rulle som en snøball nettopp fordi de ikke har vært organisert og ledet av islamister. Hvis protestene derimot hadde vært ledet av islamister ville få i det internsjonale samfunnet vært uenig i at hæren i Egypt og politiet gikk inn for å knuse demonstrantene. Hæren har vært uvillig til å knuse protestene nettopp fordi det er vanlige folk som har gått ut i gatene, ikke islamister. Demonstrantene er de rasende borgere i byene. De kommer fra mange samfunnslag, men står sammen i motstanden mot regimet.

Hvor kom alt dette fra? Spørsmålet har to svar. I et større perspektiv er demonstrasjonene en reaksjon på hvordan regimet har mislykkes i å sørge for det egyptiske folket og den dypt autoritære måten Mubarak styrer på. Protestdemonstrasjoner har lang tradisjon i Egypt. Studenter, lærere, fagforeningsfolk, islamister og de fattige i byene har alle gjort opprør i det siste, men ikke så mange og så sterkt som nå. Siste hendelser i Tunisia der vanlige folk gikk ut i gatene og kastet sin despotiske leder, har også utvilsomt vært inspirasjon for demonstrantene.

I likhet med Mubarak har også president Zine al-«Abidin Ben» Ali i Tunisia styrt ved å undertrykke. Et regime basert på åpen tortur og med 99 % oppslutning ved valgene har vært Fausts pakt med djevelen. Tunisierne har fått skoler, tjenester og muligheten til moderat velstand. Til gjengjeld har de vært fratatt alle politiske og sivile rettigheter. I nyere tid har ikke regimet greid å innfri sin del av avtalen som regimet selv påla folket. Den tunisiske intifadaen har skapt reaksjoner i regimer i andre land med lignende sosiale kontrakter. Nå famler de febrilsk for å øke kontrollen slik at deres egne innbyggere ikke gjør lignende opprør.

Positiv dominoeffekt
Hva med fremtiden? En dominoeffekt er mulig, men ikke noe å frykte. Demonstrantene har to krav, forsyninger og reformer. De vil ha lavere levekostnader, flere boliger og meningsfulle jobber. De vil også ha slutt på undertrykkelse og brutalitet, slutt på valgresultater som går i 99 % favør for livstidspresidenter som vil innsette barna sine, slutt på at en liten elite systematisk plyndrer og forveksler offentlige ressurser med deres egen personlige økonomi. De fleste i gatene søker nasjonal verdighet, ikke en islamsk stat.

I jubelen over å se et regime bli utfordret av folkelig opprør må vi ikke glemme at for vestlige politikere er diktatorene «våre gutter» som blir utfordret. Å ønske demonstrantene velkommen når diktatorene styrtes er en forsinket tilnærming rett i fleisen på tiår med vestlig utenrikspolitikk. Penger, våpen og taushet har i en årrekke bidratt til å opprettholde makten i de autoriære regimene. I lys av dette må vi se på hva slags fremtid opprørene har. Uten tvil er det grunn til blandet tidlig optimisme.

Selv om det er litt av en prestasjon å fjerne diktatorer som Mubarak og Ben Ali vil demonstrantene i gatene utvilsomt innse at de bare fjerner frukten fra et autoritært tre.

Å rykke et mye større og dypere system av undertrykkelse opp med roten vil bli vanskeligere. En utfordring av Mubarak og Ben Alis regimer er en utfordring av det bestående. Deres utenlandske allierte kan vurdere om underliggende maktstrukturer i Egypt og Tunisia er too big to fail, for stor til å feile. Til syvende og sist har årene med investeringer utenfra vært investeringer i regimene mer enn deres frontfigurer.

Oversatt av Siv Ingrid Skau Ekra
(Maajid Nawaz (f. 1978) var medlem av det islamistiske partiet Hizb-ut-Tharir, og satt fengslet i flere år i Mubaraks fengsler. Senere tok han oppgjør med islamismen, og er i dag tilknyttet den «mot-ekstremistiske» tenketanken Quilliam Foundation.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00