Araberne har frihetsfeber!

* Dette er den mest spennende tiden i livet mitt, skriver den verdenskjente egyptiske journalisten Mona Eltahawy, eksklusivt for VG.

Mona Eltahawy, journalist og kommentator
Mona E.

Jeg ble født rett etter at seksdagerskrigen endte med nederlag for araberne mot Israel i juni 1967. Dermed ble jeg et barn av tilbakeslaget, på arabisk kalt naksa. Generasjonen til mine foreldre var sterkt knyttet til arabisk nasjonalisme på 1950-tallet under Egypts president Gamal Abdel Nasser. Vi barn av tilbakeslaget har vært innhyllet i ydmykelse. Mye av livene våre har gått med til å gå ukomfortable rundt i stolthetens store og tomme sko.

Nettgenerasjonen
Barna våre er generasjon Facebook. Endelig sparker de historiens byrde vekk med en besluttsomhet som tar pusten fra oss. De viser hvor enkelt det er å fortelle diktatoren at det er på tide å gå.
For å forstå omfanget av hva som skjer i Egypt, ta på ungdommelig vis barrikadene fra 1968, miks dem sammen med 1989 og trykk ON for å lage det potente og berusende brygget som revolusjonen i Egypt byr hele regionen på. Dette er den mest spennende tiden i livet mitt.

Hvordan gjorde de det? Hvorfor nå? Hvorfor tok det så lang tid? Mediene vil vite hvorfor araberne mener de fortjener frihet og verdighet nå og jeg svarer på det ene spørsmålet etter det andre. Fra New York så jeg landet mitt revoltere. Sterke følelser kom. Jeg gråt da jeg hørte min fars arabiske aksent i engelsken hos de egyptiske mennene som gjennom tåregassen ropte til tv-kameraene: «Jeg gjør dette for barna mine. Hva slags liv er dette?»

Hver eneste araber fra Mashreq til Maghreb (de arabisktalende landene øst og vest for Egypt) så at demonstrantene egget Hosni Mubarak til å falle, presset ut mannen som har vært Egypts hersker gjennom 30 år. De visste at hvis han gikk ville de andre gamle mennene også gå. De har kvalt sitt land med en hånd og ranet den blinde med den andre. Mubarak er Berlinmuren. Ned, ned med Hosni Mubarak i hele regionen.

Jeg teller
På Twitter får jeg meldinger om støtte og gratulasjoner fra saudiarabere, palestinere, markokkanere, sudanesere og andre.
Modige, lille Tunisia som har gjenoppstått fra den arabiske fantasien. Tunisia er hjemlandet til Mohamed Bouazizi, 26-åringen som blir kalt far til den arabiske revolusjon. Han satte fyr på seg selv i desperat protest mot en arbeidsledighet og undertrykkelse som er altfor virkelig fra Mashreq til Maghreb. Han tente på den arabiske verdens politiske kropp og fikk brått vår oppmerksomhet.

Selvoppofrelsen satte tunisiske protester i bevegelse. Zine El Abidine Ben Alis 23-årige diktatur falt etter bare 29 dager. Vi så det, ble imponert og tenkte: Det var det? Han løp avgårde så raskt? Er det så enkelt?

Ben Ali påkalte de væpnede styrkene etter 27 dager i det populære opprøret. Mubarak kalte inn hæren etter bare fire dagers opprør i Egypt. Han slapp løs den beryktede brutaliteten hos sikkerhetsstyrkene og opprørspolitiet, barna til de fattige og undertrykte. De kunne imidlertid ikke demme opp for de titusener som fortsatt krevde at han måtte bli forvist. I burmesisk juntastil. stengte Mubarak informasjonen i Egypt. Han slo av internett. Likevel fortsatte demonstrantene.

Ben Alis fall slo inn en dør av frykt i Egypt. Tenk hva Mubaraks fall kan frigjøre i en arabisk verden der så mange har styrtet til for å forklare seg selv. Vi har blitt fortalt at vi liker vår sterke leder, at vi er passive, apatiske og at vi liker faraoene som bare en frelser kan frigjøre oss fra.

En gruppe online-dissidenter brøt med mytene. Minst fem år brukte de på å gå fra den virkelige til den virtuelle verden der blogger, Facebook-statuser og notater og mer nylig Twitter har gjort det mulig å uttrykke seg. For noen er det narsissime, men for mange arabiske ungdommer med internettoppkobling var jeg-et triumferende. Jeg teller, sa de, igjen og igjen.

Krympet under Mubarak
Størstedelen av befolkningen i den arabiske verden er yngre enn 25 år. De har aldri visst av andre ledere enn diktatorene som har blitt eldre og rikere mens de politiske og økonomiske mulighetene sank for de unge.

Mot ble ikke oppfunnet på internett. Aktivister i Egypt har i årevis vist at Mubaraks politistat er tortur og fengslinger. Vi har sett at selv om diktatoren slår ned demonstranter kan de fortsatt organisere seg. Sammen med «jeg teller» har sosiale medier sørget for at aktivister har fått kontakt med vanlige folk og laget allianser som de vi så i gatene i Egypt. Demonstrantene kom fra alle aldre og hadde ulik bakgrunn. Ungdom startet opprøret, men fikk følge av eldre og unge og egyptere over hele landet. Over 300 døde i demonstrasjonene, den første av dem i Suez.

Jeg er nok partisk, men vet at hver eneste araber som har sett egyptiske demonstranter røre borti Mubaraks regime har fått håp om at Egypt vil bety noe igjen. 30 års styre har krympet landet som en gang ledet den arabiske verden. De unge demonstrantene har ledet an og hoppet bukk over de dvaske opposisjonsfigurene. Alle egyptere skulle styrkes for å konfrontere diktatoren. Nå frigjør demonstrantene egypterne fra historiens byrde. Eller rettere sagt tar tilbake de gode bitene av den historien.

Besettelsen av Israel
I mellomtiden kurerer opprøret en arabisk avhengighet, nemlig besettelsen av Israel. Arabiske diktatorer har i en årrekke forsøkt å holde misnøyen i sjakk ved å avlede folk med konflikten mellom Israel og araberne. Israels bombing av Gaza i 2009 økte global sympati for palestinerne. Mubarak møtte dette ved å forsvare grensen til Gaza, gi hjelp til Israel for å håndheve beleiringen og fortsatte å bruke konflikten som avledning. Men nå er det nok med diktatorer som kaprer sympati for palestinere og nok med å sette livene våre på spill i den konflikten.

Araberne så på da tusenvis av egyptere gjorde Tahrirplassen, Frihetsplassen, til symbol for opprøret. Alle revolusjoner har sin plass og Tahrirplassen fortjener sitt navn. Plassen er stedet Egypt bruker for å huske slutten på monarkiet i 1952 såvel som britisk okkupasjon.

Gruppen av unge hæroffiserer som startet kuppet i 1952 og hevdet at det var en revolusjon, ga varsel om en æra der Egypt styrt av hæren ble en politistat. Hæren har vært på Tahrirplassen igjen. Nå var de i motsatt posisjon i forhold til de mange unge demonstrantene som startet Egypts første ordentlige post-koloniale revolusjon.
-
Oversatt av Siv Ingrid Ekra
Mona Eltahwy er en egyptisk journalist, for tiden bosatt i USA. Hun er aktiv i den liberale organisasjonen Progressive Muslim Union, og skriver jevnlig i de største amerikanske avisene. Hun er også en flittig brukt tv-kommentator.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00