En facebookoholikers bekjennelser

* Jeg er blitt avhengig av å kommunisere med folk jeg ikke kjenner.

Hans Petter Sjøli, Akkurat Nå


«They tried to make me go to rehab».
- Amy Winehouse


Visste Mark Zuckerberg hva slags monster han slumpet til med å skape? Selvsagt ikke. Men nerden fra Palm Beach er blitt multimilliardær og en av verdens viktigste sosiale innovatører. Facebook-gründeren har skapt et virtuelt univers av 600000000 forhutlede sjeler, aldri hvilende, alltid på jakt etter den neste og kommentarforløsende statusoppdateringen.

Jeg er, for å være ubeskjeden, en av de bedre på feltet.

Den siste tiden har det holdt kun å slippe en bitte liten smyger på Facebook-siden min. Kommentarene raser inn. Folk krangler og ironiserer. Noen forsøker å være seriøse. Andre oppfører seg som de gjør på byen, akkurat før rusen blir for tung, i den såkalte «spissformuleringstimen». Det er stort sett fantastisk morsomt.

Men det er farlig avhengighetsskapende.

Tredje størst
På tre-fire år har dette forestilte fellesskapet på internett tatt sjelegrep på verden, ikke minst her i landet. I dag er Facebook det tredje største mediet i Norge. Den daglige dekningen er på utrolige 44 prosent. Bare NRK1 og TV2 er større. Aldri før har et utenlandsk medium komme så sterkt inn på det norske mediemarkedet. 80 prosent av de mellom 12 og 29 år bruker Facebook daglig, men mer fascinerende, eventuelt skremmende, er det at 20 prosent av de over 60 bruker må sjekke Facebook-siden sin på daglig basis (mens ukebladet «Vi over 60» taper lesere …).

Oppsiktsvekkende nok er kvinnene mest aktive. Blant de over 30 er over halvparten av de Facebook-aktive kvinner.

Men hva gjør de, vi, der inne? Lærer vi noe? Eller er det bare fjas? Narsissisme? Eller sunn interaksjon?

Selv har jeg vært på Facebook siden 2007, og er fullstendig oppslukt. Jeg har møtt nye folk, oppdaget mange nye meningsfeller, og fått nye og bistre motstandere. Mange av disse kommuniserer jeg med daglig, gjerne flere ganger. Noen av dem er blitt venner, selv om vi aldri fysisk har møttes. Da jeg nylig for første gang traff en av dem jeg har kommunisert flittigst med, ga han meg en varm (men ganske keitete) klem. Det var en rørende gest.

Overraskende, naturligvis, men det føltes ikke beklemmende.

Her sto vi, to middelaldrende og skjeggete fyrer, og klemte hverandre som gamle venner. Jeg hadde ikke kjent ham igjen på gaten.

Forstyrrende
Det er lett å raljere over de sosiale mediene. «Nylig kjørte jeg femti mil for å besøke bror min», sa en teknologiskeptisk seniormedarbeider på et morgenmøte forrige uke. «Det første han gjorde da jeg kom frem var å vise meg Facebook-siden sin. Selv ville jeg ta en pils og prate.»

Jeg merker det selv. Det er så altfor lett å fiske frem iPhonen, gjerne midt i en levende samtale, for å sjekke om det er aktivitet blant vennene på Facebook. Konsentrasjonen flyter, tankene er flere steder samtidig, og selv (innbilte) multitaskende superhjerner som min får problemer med fokuset. Det blir umulig å slappe av. Informasjonen siver omkring som massive radiobølger og hodet føles tungt, blikket virrende.

En karikatur? Ja. For først og fremst er det berikende, livet på Facebook. Som debattredaktør i denne avisen har jeg hatt stor nytte av mine mange og særs oppegående venner. Og debattene på min side, der det er aktive kranglefanter fra alle politiske leire, holder ofte høyt nivå, og det er masse å lære der. Flere av de mest aktive har skrevet glitrende kronikker her i VG de siste månedene.

Subversiv kraft?
Den egyptisk-amerikanske stjernejournalisten Mona Eltahawy – ja, jeg oppdaget henne først på Facebook – skrev i en kronikk her i VG at det er «generasjon Facebook» som har gjennomført palassrevolusjonen i Egypt. Sist helg beskrev Dagens Næringslivs stjernereporter Eskil Engdal hvordan de egyptiske opprørerne aktivt brukte sosiale medier for å kunne organisere den tilsynelatende lederløse revolten på Tahrir-plassen.

Man skal ikke overvurdere de sosiale medienes subversive potensial. Revolusjonene begynner ikke på Facebook, som norske kommentatorer nærmest har skrevet i kor den siste tiden. Men det er en selvsagt og helt ukontroversiell observasjon. Da Øst-Europa ble frigjort i 1989, var internett noe som få utenom Al Gore visste noe om.

Men som kommunikasjonsverktøy er sosiale medier uovertreffelig.

Og selv om det kan bli altfor mye av det gode, svarer jeg følgende hvis noen skulle mene at jeg burde legge meg inn til avvenning for avhengigheten min: «No, no, no.»

(PS! Mens jeg skrev denne artikkelen, sjekket jeg Facebook, ja, 17 ganger.)

Akkurat Nå, VG, 21.2.11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

2 kommentarer

  1. [...] This post was mentioned on Twitter by Kristian Johnsrud, Hans Petter Sjøli. Hans Petter Sjøli said: Frekt og folkelig om Facebook. http://bit.ly/hIa4Qq [...]

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. Hjelpe meg, så mange nuller…!

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Per H Forsberg - 21. februar, 2011 at 14:52

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00