Og svaret er … leitkultur

*Hvordan skal vi unngå at det nødvendige oppgjøret med multikulturalismen ender i vilkårlighet?

* I Norge klarer man ikke en gang å formulere et prinsipielt standpunkt mot burka.

Asle Toje, forsker og skribent

Asle Toje

Norge skal bli «verdensmestere i mangfold». Vi blir ikke spurt, vi blir fortalt. De som bestemmer, oppfatter multikulturalisme, det som på norsk kalles «flerkultur», som noe udelt positivt.
Vi skal altså bli verdens mest heterogene samfunn.
Middelet til å nå målet er storstilt fremmedkulturell innvandring kombinert med milde integreringstiltak. Resultatet er selv-segregerte innvandrersamfunn.
Parallellsamfunn
Begrepet parallellsamfunn overlapper i meningsinnhold med motkultur og subkultur, men har negative undertoner som peker hen mot det norske uttrykket «stat i staten». Parallellsamfunn brukes vanligvis om en gruppe som avsondrer seg fra fellesskapet gjennom språk, skikker, kleskoder, religionsutøvelse, moral, normer og rettsorden. Dette kan gi seg utslag i fysisk avsondring. I praksis er det flerkulturelle ikke en smeltedigel, men en serie parallelle monokulturer.
Norge har gått langt i å oppmuntre slike parallellsamfunn. Ikke minst gjennom at grupper som velger utenforskap, tillates å gjøre dette på fellesskapets regning. Barn skoleres på fremmede språk på bekostning av kyndighet i norsk. Muslimske nyankomne har kunnet velge bort likestillingen som er en sentral del av samfunnskontrakten. Staten har gjort dette mulig gjennom å kompensere for kvinners manglende deltagelse i arbeidslivet gjennom trygd.
Parallellsamfunn er et direkte og uunngåelig resultat av multikulturalisme. Frankrike har langt på vei unnsluppet kulturkampen som forgifter samfunnsdebatten i de flerkulturelle landene. Landet forbød hijab på skolejenter. Begrunnelsen var at hijab er et symbol på manglende vilje til å integreres i det franske fellesskapet. Staten slo fast at borgerne ikke står fritt å nyte frihet og likhet men avstå fra brorskap.
Da Frankrike i fjor forbød heldekkende slør, sa president Sarkozy: «Hvis du kommer til Frankrike, godtar du å smelte inn i et eneste fellesskap, som er det nasjonale fellesskap. Hvis du ikke vil akseptere det, er du ikke velkommen». Han kunne si dette fordi det franske samfunnet aldri har påstått seg å være flerkulturelt. I Norge klarer man ikke engang å formulere et prinsipielt standpunkt mot burka. På tross av at dette klesplagget er en hån mot norske kjerneverdier.
Bedrøvelig skikkelse
Flerkulturen gjør det vanskelig å trekke en linje i sanden for hva vi ikke vil godta. De samme argumentene som brukes for å kle hijab på småjenter, kan brukes for islamskoler og shariadomstoler. Erkebiskop Rowan Williams, var blant de første til å innrømme dette: «Sharialover i Storbritannia er uunngåelig». Under et møte i 2008, spurte jeg hva han hadde ment med uttalelsen. Han svarte den gang at muslimer ikke bør tvinges til å velge mellom kulturell lojalitet eller lojalitet til staten.
Jeg syntes den gang at erkebiskopen fremsto som en bedrøvelig skikkelse. Jeg ville ventet den slags bløtkokt relativisme fra den norske kirken, men ikke fra en anglikaner. Jeg tenker her på alt det arbeid engelske prester har lagt ned over århundrene for å gjøre verden mer sivilisert. Nå kaster de hendene i været og sier – din sannhet er like god som min. De innser ikke at hvis alt er like gyldig, så er alt likegyldig.
Adjø, flerkulturalitet
Utenfor Norge er flerkultur et skjellsord. David Cameron, den britiske statsministeren, erklærte nylig det flerkulturelle eksperimentet dødt. Han hevdet at læren om statlig multikulturalisme ikke har maktet å levere en visjon for samfunnet som folk ønsker å tilhøre. «Under læren om multikulturalisme som samfunnskontrakt, har vi … tålt at disse segregerte samfunn opptrer på måter som strider mot våre verdier», sa Cameron.
Thorbjørn Jagland gjentok de samme poengene i Financial Times noen dager senere.
Stemningsskiftet uroer øyensynlig Jonas Gahr Støre. Han har investert mye i det flerkulturelle «nye vi» som Cameron avsverger. Støre tok en u-sving. Som leder av Aps integreringsutvalg kommer han med en serie hardhendte integreringstiltak. Det skorter på prinsippfasthet. Hvorfor bare hijabforbud på dommere, hvorfor ikke politi? Faren ved denne typen populisme er at den oppmuntrer til vilkårlighet. At upopulære minoriteter rammes, mens minoriteter som er flinkere til å innta offerrollen, får unntak.
Anførerkultur
Den åpenbare løsningen på uføret er å finne hva de i Tyskland kaller «Leitkultur». Bassam Tibi foreslo at den europeiske kulturen (sekularisme, rettsstat, individuelle menneskerettigheter) skal betraktes som ledende kultur i landets multietniske samfunn. I tillegg skal landets kulturelle tradisjoner respekteres.
En slik anførerkultur betyr i all enkelhet at når nye kulturer kommer i konflikt med den ledende kultur, så skal sistnevnte ha forkjørsrett. Mens multikulturalistene vrir seg i hendene på spørsmål om vi skal tillate flerkoneri og tvangsekteskap har Leitkulturtanken et klare svar: Nei, det har vi ingen tradisjon for i Norge.

Kronikk i VG 6/3-11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00