Hanene på Haugen

Ola Borten Moe skygger ikke banen når Frederic Hauge blafrer med skjellsord. Det gjør han klokt i.

Hans Petter Sjøli, AKKURAT NÅ

Ola Borten Moe er noe så sjelden som en norsk politiker med meningers mot. Senterparti-kronprinsen har en stil og fremtoning som er antitesen til den byråkratiserte typen som dessverre dominerer politikkfeltet i vår tid. Borten Moe er selvsikker, tidvis arrogant, urokkelig og alt annet enn konfliktsky. Politisk tilhører han (dessverre) Senterpartiets tidvis reaksjonære trønderfløy, som feirer 1. mai når det er EU-kamp, men ellers bruker dagen til å gjødsle jordene eller til å polere traktorparken.
Alle som kjenner den unge sørtrønderen beskriver ham som en mann med medfødt selvtillit. Han er ikke redd for noe, og kaster seg ut i debattene trygg på sine meninger. Han preges av en stoisk ro, og lar seg aldri dupere, selv ikke av tynnhårede alfahanner med hang til storslåtte erklæringer, som Bellona-fyrsten Frederic Hauge.


Definisjonsmakt
Borten Moe og Hauge røk sist uke i tottene på hverandre, da Borten Moe blant annet uttalte at miljøbevegelsen stikker kjepper i hjulene for fornybar energi og at den må «bekjempes med fakta». Hauge rykket raskt ut og erklærte at han ikke lenger har til hensikt å forholde seg til regjeringen så lenge Borten Moe er olje- og energiminister.
Det skal man kanskje ikke ta så tungt, iallfall gjør nok ikke Borten Moe det, selv om han innrømmet at han ble litt perpleks av intensiteten i Hauges motangrep. Så vel statsministeren som Borten Moes forgjenger Terje Riis-Johansen har tidligere blitt truet med boikott fra miljøverneriets svar på Stein Erik Hagen.
Hauges metode – hardkokt utskjelling og sjofle karakteristikker – er underholdende og overskriftsgenererende, men særlig sympatisk er den ikke. I et konsensuspreget land med en nokså lavmælt offentlighet, skulle man tro at metoden var uegnet for å få innflytelse, men i Hauges tilfelle har det motsatte skjedd: Han er en meget innflytelsesrik lobbyist med «mæktige vænna», og har tung definisjonsmakt over et komplisert og teknisk felt. Når Hauge taler, kommer mediene løpende. Og når han kjefter og smeller, tier forsamlingen.
Det er denne definisjonsmakten den bråkjekke jyplingen fra flatbygdene sør for Trondheim nå utfordrer. Flere politikere har tidligere forsøkt å angripe miljøbevegelsen, blant dem tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som midt på 90-tallet refset de hjemlige miljøvernerne for et altfor innsnevret og nasjonalt perspektiv.
Men å ta til motmæle mot representanter for Det Gode, er en risikabel øvelse. Da hagler skjellsordene, man er et «fossil» og en «inkompetent løgner» og det som verre er. Mange kan bli vettskremte av slikt, og det gikk da heller ikke mange timene før Sp-leder Liv Signe Navarsete kalte Borten Moe inn på teppet.
Det skjedde omtrent samtidig med at en Kristin Halvorsen i haltende valgkampmodus brukte den sleipeste av alle hersketeknikker og omtalte Borten Moe som en «fersking» som «må få prøve seg litt». Da godtet de seg nok i Bellona og i andre avsnitt av miljøbevegelsen. Den nydøpte «Olje-Ola» var effektivt plassert i petroholikernes (en annen klassisk Hauge-merkelapp) rekker, avkledd og latterliggjort. Halvtidsmiljøvernminister Erik Solheim, som tidligere har fått atskillige bøtter med Hauge-edder over seg, brukte til og med betegnelsen «søt» om sin statsrådskollega.

Hovmod for fall
Men til forskjell fra de fleste, som hopper når Hauge smeller, legger ikke Ola Borten Moe seg flat. Den nær epidemiske ydmykhetsfarsotten som rir nasjonen om dagen omfatter ikke Per Bortens rake staur av et barnebarn. Borten Moe gjør klokt i det. Hovmod står for fall, og Frederic Hauge og Bellona, hvis skråsikre regnestykker og prognoser i årevis har blitt møtt med hoderysting fra smålåtent forskerhold, bør ikke ta for gitt at den viktige miljø- og klimakampen i lengden er tjent med bøllete avvisninger av motstandernes synspunkter. Det er flere enn Trygve Hegnar som lar seg provosere av slikt.
I Norge har interesseorganisasjonene et tungt, noen vil si klamt, grep om den offentlige debatten. Mediene er altfor servile overfor karismatiske og tilsynelatende hyperskolerte «eksperter» som er alt annet enn uhildede aktører. I verste fall er dette et demokratisk problem. Mediene har som oppgave å gå makten etter i sømmene. Men makt er så mangt. Også idealistiske aktører, som Frederic Hauge, skal møtes med et kritisk blikk.
Det skjer dessverre for sjelden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00