Knausmania, del seks

Er Karl Ove Knausgård irrelevant etter 22. juli, spørres det. For meg er svaret enkelt: Nei.

Hans Petter Sjøli, Akkurat nå

Det er en tilnærmet magisk følelse å sitte med den ferske mursteinen «Min Kamp 6» i hendene. Aldri før, og sikkert aldri siden, har jeg følt noe slikt om en norsk skjønnlitterær bok. Jeg gnir håndflaten over det oransjemystiske omslaget og blar siden litt frem og tilbake blant de 1120 sidene, og kjenner på lysten, den nærmest ubendige lysten, til å lese.
Det er det Karl Ove Knausgårds nærmest latterlig ambisiøse verk handler om: Lysten til å lese. Leselysten.
Jeg har lest de fem foregående bindene av den oppsiktsvekkende populære romanserien på samme måte som jeg gjorde da jeg slukte «Hardyguttene»-bøkene på den brune fløyelssofaen under stuetrappen i mitt barndomshjem i et funksjonelt byggefelt, et par kilometer utenfor den lille byen i Trøndelag som jeg fortsatt sier «hjem» om.

Nå leser min eldste sønn bøker på samme måten. Han er ni år og leser innbitt og uforferdet. «Ringenes herre», «Artemis Fowl», slike ting. Det går unna i et nesten ubegripelig tempo, og konsentrasjonen er nær total.

Sann litteratur
Karl Ove Knausgårds «Min Kamp» er for meg sann litteratur. Ikke fordi det som utspiller seg er faktuelt sant. Et liv kan aldri nedskrives, diktning er fortetning. Selv Knausgård, som har skrevet 3500 sider om sitt eget liv, fortetter med hard hånd. Nei, bøkene føles sanne fordi de er oppriktige, de er skrevet i blod, tårer og snørr.

Hele følelsesregisteret smøres utover boksidene. Det er ingen perfeksjon her. Det er like ujevnt som livet selv. Man fornemmer, ja, av og til mer enn det, forfatterens humørsvingninger mens teksten løper fremover, noe som skaper en forunderlig flyt, ikke fordi det er uanstrengt, nei, snarere tvert imot. Han kjemper med bokstavene og tegnene.

Jeg har ikke kommet ordentlig i gang med bind seks ennå, men felte en tåre allerede på side 15, der Knausgård nærmest i forbifarten beskriver hvordan inntrykket av et ansikt og ansiktet i seg selv «er to forskjellige størrelser, vevd inn i hverandre, omtrent som de tegningene som forestiller én ting om man ser på skyggepartiene, en annen om man ser på de andre partiene, kunne man tenke seg, bortsett fra at et ansikt er så uendelig mye mer komplekst». Han tenker på sin mor, at hun noen ganger ser ut som hun alltid har gjort for ham, andre ganger som den aldrende kvinnen hun er blitt.

Det er ikke genial observasjonskunst, det er ikke spesielt originalt. Men i dette nær sagt såpeoperaaktige prosjektet, der vi blir kjent med disse menneskene sett gjennom det ene blikket, blir slike ørsmå betraktninger viktige bestanddeler i det store bildet, altså livet. Vi tenker selv på våre liv, våre nærmeste, det som former og har formet oss.

Slik glir Knausgårds fortelling om sin særmerkte livsvandring over i våre egne, og det skapes en litteratur som føles allmenngyldig.

Og nettopp derfor kjøper jeg ikke påstanden om at «Min Kamp» er et selvforelsket verk. Den rå og kompromissløse utleveringen av det som utspiller seg mellom nære familiemedlemmer føles ikke beklemmende, det føles bare sant, i betydningen slik er dette livet. Jeg bryr meg virkelig ikke om disse menneskene utover at de er karakterer i en romansyklus. Dette sies ikke for å forsvare Knausgård. Han har nok undertiden krysset opptil flere anstendighets- og kanskje også juridiske grenser. Men det angår ikke meg som leser.

Vår tids viktigste
Karl Ove Knausgård har, i mangel på et bedre ord, revitalisert den norske romanen. Norsk skjønnlitteratur sliter med relevanskriteriet og befinner seg litt for ofte ute i tåkelandet bortenfor det samfunnet den er et produkt av. Enten der eller i skyggen av hegemonene fra 70-tallet, med Dag Solstad som frontfigur og totempæl. Det mangler ikke på historier om lett desperate 1968-ere som de siste par årene har uttrykt engstelse for at opphøyde posisjoner står for fall.

Sagt på en annen måte: Knausgård er vår tids viktigste norske prosaist. Kanskje ikke den beste, men den viktigste. Min Kamp-bøkene baler med de samme problemstillingene som preger oss alle i en tid der ekstremismens ulike troll lurer bak alle hjørner i takt med de mange krisene som truer. Han forsøkte å fremstille seg som noe av en arrig 1800-tallsgubbe i de første bindene, noe som nok traff en del søkende 2000-tallsherrer midt i solar plexus.

Knausgårds skildringer av livet som småbarnsfar i det feminiserte familiefeltet er hysterisk morsomme, men også triste: Er det rom for det maskuline i våre avindustrialiserte samfunn utover nokså komiske substitutter som Birken og New York City Marathon?

Etter tragedien
Så skjedde Tragedien den 22. juli, og på samme måte som jeg tenkte «er det mulig å skrive romaner etter Knausgård» etter å ha fordøyd «Min Kamp 2», kom tanken: Er Karl Ove Knausgårds Kamp irrelevant etter dette? Er den individualistiske og kulturkritiske grublingen passé i den kollektivistiske tidsånden som nå råder?

Om lag 100 sider inn i opusets siste og sikkert altfor lange avsnitt er svaret mitt et utvetydig «nei». Jeg er helt oppslukt og grunner videre sammen med forfatteren som nå hevder å ha skrevet sitt siste ord.

VG s. 2 og 3, 18/11-11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00