Å gjenfinne tråden

av Hans Petter Sjøli  28. juli, 2011 - Kommentarer (0)

Bisarre paralleller i tankeørskens tid.

Hans Petter Sjøli

I likhet med de aller fleste nordmenn, vil man tro, har jeg ikke helt hatt hodet på plass de siste dagene. Konsentrasjonsevnen er som forduftet, tankene flyr forbi som langskankmyggens rastløse summing. Nattesøvnen er som en dårlig drøm og alle dagens hendelser, små og store, leses inn i den overgripende fortellingen som preger et helt land, et helt folk.

Som mandag kveld, da jeg sammen med eldstesønnen min satte meg ned for å se den første av de tre filmene han så lenge har ønsket å se. Ringenes herre-trilogien. Fortellingen om hobbiten Frodo som må ut på sitt livs reise for å ødelegge ringen som bærer den onde trollmannen Saurons kraft.

Guttungen på ni leste bøkene før sommeren og kunne således historien ut og inn på forhånd, noe som ikke la en demper på forventningene hans. Selv har jeg hatt en heller begrenset interesse for Tolkiens fortellinger, og så ikke veldig frem til å tilbringe tre stive timer i kjellerstuen i selskap med hobbiter, dverger, orker og skjeggete trollmenn. Livet var et annet sted, som det heter hos Kundera. Men gutten er heller ikke upåvirket av det ingen er upåvirket av, og vi tenkte at filmen var kjærkommen atspredelse for et ungt, oppvakt og fintfølende barnesinn.

Det gikk da heller ikke mange sekundene før han var sugd inn i historien. Filmens bilder ble målt opp mot lesningens bilder, og han satt som fjetret. Selv mistet jeg tråden etter like få sekunder, men ikke fordi historien var uengasjerende, snarere tvert imot. Heller ble det som utspant seg på fjernsynsskjermen til en forlengelse av det som kvernet rundt i hode og kropp, siden smellet og skuddene som for en stund forandret alt.

Frodos «quest», å få tilintetgjort ringen, ble med ett som en ytterst bisarr parallell til det uhyrlige tankesettet til ham hvis handlinger har rystet alle mennesker. Tenkte han slik? Var det han som bekjempet ondskapen? Ville alt falle sammen hvis han ikke bega seg ut på en lignende reise? Snudde han virkelig verden så fundamentalt på hodet?

Jeg klarte ikke å se mer på filmen. Jeg fiklet heller frem – så diskré som mulig – mobiltelefonen for å få med meg de siste oppdateringene. Sjekket Facebook-siden. Tankene vandret av sted igjen. Så sovnet jeg. Ti minutter før filmen var over, rykket gutten meg i armen og sa, «pappa, du har sovet i over en time». Jeg så opp på ham. Han smilte fornøyd. Jeg ga ham en klem. Som varte, og varte. Den varer ennå.

VG 27/07-11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Levd liv

av Hans Petter Sjøli  16. april, 2011 - Kommentarer (0)

Når kommer Rune Rudbergs Rick Rubin-plate?

Ikke ett øye var tørt i hjemmet tirsdag kveld. Vi opplevde et stykke autentisk kultur av den særs sjeldne sorten.
Det hele foregikk på anti-talk showet Trygdekontoret, der lunhetens Darth Vader, Thomas Seltzer, er ubestridt fører.
Seltzer har teft. Hans sirlig sammensatte paneler utfordrer så vel den norske middelsmaken som dens sofaradikale variant – den kritiske kosen – og overskrider alt som forventes av et underholdningsprogram på statskanalen.

Tirsdag lot han riksharry Rune Rudberg avslutte programmet med en spartansk versjon av Kim Larsens «This is my Life». Rudberg alene med gitaren, uten dikkedarer.
Det satt som en kule.
Rudberg utstrålte det som gjør rocken til en fascinerende sjanger – den underlige miksen av bredbeint selvsikkerhet og dyp sårbarhet, kort sagt: Levd liv.
Den utskjelte, latterliggjorte, straffedømte og rusbefengte Rudberg viste plutselig sitt sanne jeg: En enkel og genuin rockesanger milevis unna Blindern-auraen som preger så altfor mange rockere her hjemme.

Jeg twitret umiddelbart: «Når kommer Rune Rudbergs Rick Rubin-plate?»

Rick Rubin er den skjeggete og den gang überhippe metallprodusenten som reddet karrieren til selveste Johnny Cash, som på begynnelsen av 1990-tallet var i ferd med å gå inn i rockens glemmebok. De fire «American Recordings»-platene Rubin og Cash lagde før Mannen i svart tok kvelden i 2003 er alle klassikere. Uttrykket er nakent, rått, skåret ned til beinet.

Noen burde gjøre det samme med og for Rune Rudberg.

Som kollega Frithjof Jacobsen noe kryptisk sier: «Den skiva hadde vært norsk musikks Kråkerøytale.»
(Trygdekontoret feat. Rune Rudberg sendes i reprise på NRK3, sent, sent, i kveld.)

Rudberg: Levd liv.

Rudberg: Levd liv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dårlige vibrasjoner

av Hans Petter Sjøli  26. mars, 2011 - Kommentarer (17)

*Forfatter Torgrim Eggen skriver om harmløst sprøyt, skadelig sprøyt og om hvorfor han støtter kampanjen «Ingen liker å bli lurt».


Torgrim Eggen, forfatter

torgrim

Uka begynte ikke så verst. Prinsesse Märtha Louise og hennes «engleskole» hadde greid seg gjennom helgen uten å gjøre det spesielt mye pinligere å være norsk enn det allerede var.

Så slo ektemannen til.

Overskredet en grense

Ari har vært på reportasjetur sammen med kompisen Per Heimly, og i løpet av mandagen fikk vi vite at ikke bare har prinsgemalen vært hos en «professor» i upstate New York og fått telepatisk kontakt med sin avdøde bestefar. Det ble også avslørt at Heimly hadde vært Aris drapsmann i et tidligere liv.

De begynner å bli nyåndelighetens Marianne Aulie og Aune Sand, disse to. Og er det ikke rart hvordan det «alternative» fungerer som et speil, hvor man ser det man ønsker å se? Der den ene finner rosa energier, finner den andre svikefulle svirebrødre.

Nå frykter ikke jeg at min forfatterkollega skal åpne et karmisk detektivbyrå og begynne å loppe penger av folk. Det får holde med én åndemaner i famiilen. Replikken var kanskje ikke hundre prosent alvorlig ment heller.

Problemet er at ingen reagerer lenger. Vi har begynt å bli numne. Våset er fullstendig mainstream. Ordet «alternativt» ser ut til å måtte skiftes ut — hvis det da ikke heretter skal dekke dokumenterbare påstander og sunn fornuft, altså alternativet til all ugga-buggaen.

Samfunnet vårt har overskredet en grense. Det har skjedd gradvis, men det avgjørende steget ble tatt i slutten av januar 2009. Bjarne Håkon Hanssen, landets sittende helseminister, gikk ut i avisene og fortalte at Snåsamannen hadde kurert sønnens kolikksmerter over telefonen. Ingen stilte mistillitsforslag i Stortinget.

Etter dette er absolutt alt lov. Når ikke helseministeren holder sin hånd over kunnskapsbasert medisin, hvem skal da gjøre det? Når en helseminister tror at korrelasjon er det samme som kausalitet, hvem skal da protestere når vi i neste omgang får vite at — tja — norsk utenrikspolitikk styres av Støres personlige astrolog?

Vanskapt avkom?

Alternativbevegelsen er postmodernismens vanskapte avkom. Postmodernismens ideer, slike som multikulturalismen eller konstruktivistisk kjønnsforskning, er døde eller døende i samfunnet ellers. Men i de rosa energienes verden er det du som skaper «din egen sannhet», som igjen blir din egen virkelighet. Min sannhet er like gyldig som din. Alle oppfatninger er like mye verdt, også de som bygger på misforståelser, overtro og tøv.

Snåsamann-vanviddet de siste årene illustrerer hvordan «min sannhet»-ideologien fungerer i praksis. Anekdotisk materiale («Svogeren min sier at han ble helt frisk!») veier like tungt som empirisk metode og etterprøvbare data. Placeboeffekten (det at forventning har terapeutisk effekt) blir tatt til inntekt for at «varme hender», krystaller, homeopati og så videre faktisk virker.

I min sannhet går alt an. I selvhjelpsboka «The Secret»  lærer du hvordan smutthull i fysikkens lover (det handler selvsagt om «kvantefysikk») innebærer at du kan tenke deg rik.

I min sannhet henger alt sammen: chakraene, energiene, frekvensene, krystallene, mirakelvannet, englene, UFOene, kanaliseringene fra Pleiadene, konspirasjonsteoriene …

Folk må få holde på med hva de vil, så lenge det ikke skader noen. Det er vi enige om. Men skader det ingen?

Konspirasjonsteorier førte til Holocaust; hvor mye mer «skadelig» må du egentlig ha det?

Homeopati, som verken fungerer i teori eller praksis, går gjerne hånd i hånd med vaksinemotstand. Og vaksinemotstand ER farlig — en sykdom som meslinger, som tar en halv million liv i året på verdensbasis, har så å si vært utryddet i Vesten, men er på vei tilbake. Dersom vaksinemotstanderne får det som de vil, kan nye generasjoner nordmenn kanskje få oppleve polio.

Kreftsyke blir tilbudt alt fra slanking til misteltein og giftige aprikoskjerner, dokumenterte VG for halvannet år siden. De virkelig ulykksalige har havnet hos kvakksalvere som Ryke Geerd Hamer, som har latt over 100 mennesker dø av ubehandlet kreft fordi «hans sannhet» er at jødene kontrollerer legemiddelindustrien.

Kvakksalverloven ble avskaffet i 2004. Det har åpnet for en tsunami av ugga-bugga. En gruppe mennesker ser denne utviklingen som så nifs at de har sluttet seg til kampanjen «Ingen liker å bli lurt», som har sitt utspring hos Human-Etisk Forbund men har fått støtte fra prominente kristne og muslimer.

Som sagt, det er vi som er de «alternative» nå. Årlig arrangeres 50 alternativmesser med 100.000 besøkende i Norge. Den søte, lillakledde alternativdama representerer en business som håver inn 5-6 milliarder årlig — på tankefeltterapi, kvantemedisin, kraniesakralterapi, rainbow reiki og gestalt coaching, for bare å ha nevnt noen av tidens nye (og helt udokumenterte) terapitilbud.

Når man pirker i folks levebrød, er de verken søte eller lilla lenger.

Offerrollen

Folk som stiller kritiske spørsmål blir møtt med mistenkeliggjøring, sjikane og ufyselige debatteknikker. Og når det passer, snur alternativfolket rundt og inntar — du gjettet det! — offerrollen.

Tidligere redaktør for tidsskriftet Visjon og grunnlegger av Alternativt Nettverk, Øyvind Solum, skrev nylig en artikkel som tar til motmæle mot HEF-kampanjen. «Det er en kampanje mot moderne mangfold og det liberale, flerkulturelle samfunn,» skriver han … før han sammenlikner norske skeptikere med Stalin og Mao. Og Solum er den mest artikulerte av dem.

Siste ord kan gå til en anonym kvinnelig nettdebattant siste uke: «Alle blir så sinte. Det er mer mellom himmel og jord, sier de – og så blir de sinte.»

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og svaret er … leitkultur

av Hans Petter Sjøli  8. mars, 2011 - Kommentarer (0)

*Hvordan skal vi unngå at det nødvendige oppgjøret med multikulturalismen ender i vilkårlighet?

* I Norge klarer man ikke en gang å formulere et prinsipielt standpunkt mot burka.

Asle Toje, forsker og skribent

Asle Toje

Norge skal bli «verdensmestere i mangfold». Vi blir ikke spurt, vi blir fortalt. De som bestemmer, oppfatter multikulturalisme, det som på norsk kalles «flerkultur», som noe udelt positivt.
Vi skal altså bli verdens mest heterogene samfunn.
Middelet til å nå målet er storstilt fremmedkulturell innvandring kombinert med milde integreringstiltak. Resultatet er selv-segregerte innvandrersamfunn.
Parallellsamfunn
Begrepet parallellsamfunn overlapper i meningsinnhold med motkultur og subkultur, men har negative undertoner som peker hen mot det norske uttrykket «stat i staten». Parallellsamfunn brukes vanligvis om en gruppe som avsondrer seg fra fellesskapet gjennom språk, skikker, kleskoder, religionsutøvelse, moral, normer og rettsorden. Dette kan gi seg utslag i fysisk avsondring. I praksis er det flerkulturelle ikke en smeltedigel, men en serie parallelle monokulturer.
Norge har gått langt i å oppmuntre slike parallellsamfunn. Ikke minst gjennom at grupper som velger utenforskap, tillates å gjøre dette på fellesskapets regning. Barn skoleres på fremmede språk på bekostning av kyndighet i norsk. Muslimske nyankomne har kunnet velge bort likestillingen som er en sentral del av samfunnskontrakten. Staten har gjort dette mulig gjennom å kompensere for kvinners manglende deltagelse i arbeidslivet gjennom trygd.
Parallellsamfunn er et direkte og uunngåelig resultat av multikulturalisme. Frankrike har langt på vei unnsluppet kulturkampen som forgifter samfunnsdebatten i de flerkulturelle landene. Landet forbød hijab på skolejenter. Begrunnelsen var at hijab er et symbol på manglende vilje til å integreres i det franske fellesskapet. Staten slo fast at borgerne ikke står fritt å nyte frihet og likhet men avstå fra brorskap.
Da Frankrike i fjor forbød heldekkende slør, sa president Sarkozy: «Hvis du kommer til Frankrike, godtar du å smelte inn i et eneste fellesskap, som er det nasjonale fellesskap. Hvis du ikke vil akseptere det, er du ikke velkommen». Han kunne si dette fordi det franske samfunnet aldri har påstått seg å være flerkulturelt. I Norge klarer man ikke engang å formulere et prinsipielt standpunkt mot burka. På tross av at dette klesplagget er en hån mot norske kjerneverdier.
Bedrøvelig skikkelse
Flerkulturen gjør det vanskelig å trekke en linje i sanden for hva vi ikke vil godta. De samme argumentene som brukes for å kle hijab på småjenter, kan brukes for islamskoler og shariadomstoler. Erkebiskop Rowan Williams, var blant de første til å innrømme dette: «Sharialover i Storbritannia er uunngåelig». Under et møte i 2008, spurte jeg hva han hadde ment med uttalelsen. Han svarte den gang at muslimer ikke bør tvinges til å velge mellom kulturell lojalitet eller lojalitet til staten.
Jeg syntes den gang at erkebiskopen fremsto som en bedrøvelig skikkelse. Jeg ville ventet den slags bløtkokt relativisme fra den norske kirken, men ikke fra en anglikaner. Jeg tenker her på alt det arbeid engelske prester har lagt ned over århundrene for å gjøre verden mer sivilisert. Nå kaster de hendene i været og sier – din sannhet er like god som min. De innser ikke at hvis alt er like gyldig, så er alt likegyldig.
Adjø, flerkulturalitet
Utenfor Norge er flerkultur et skjellsord. David Cameron, den britiske statsministeren, erklærte nylig det flerkulturelle eksperimentet dødt. Han hevdet at læren om statlig multikulturalisme ikke har maktet å levere en visjon for samfunnet som folk ønsker å tilhøre. «Under læren om multikulturalisme som samfunnskontrakt, har vi … tålt at disse segregerte samfunn opptrer på måter som strider mot våre verdier», sa Cameron.
Thorbjørn Jagland gjentok de samme poengene i Financial Times noen dager senere.
Stemningsskiftet uroer øyensynlig Jonas Gahr Støre. Han har investert mye i det flerkulturelle «nye vi» som Cameron avsverger. Støre tok en u-sving. Som leder av Aps integreringsutvalg kommer han med en serie hardhendte integreringstiltak. Det skorter på prinsippfasthet. Hvorfor bare hijabforbud på dommere, hvorfor ikke politi? Faren ved denne typen populisme er at den oppmuntrer til vilkårlighet. At upopulære minoriteter rammes, mens minoriteter som er flinkere til å innta offerrollen, får unntak.
Anførerkultur
Den åpenbare løsningen på uføret er å finne hva de i Tyskland kaller «Leitkultur». Bassam Tibi foreslo at den europeiske kulturen (sekularisme, rettsstat, individuelle menneskerettigheter) skal betraktes som ledende kultur i landets multietniske samfunn. I tillegg skal landets kulturelle tradisjoner respekteres.
En slik anførerkultur betyr i all enkelhet at når nye kulturer kommer i konflikt med den ledende kultur, så skal sistnevnte ha forkjørsrett. Mens multikulturalistene vrir seg i hendene på spørsmål om vi skal tillate flerkoneri og tvangsekteskap har Leitkulturtanken et klare svar: Nei, det har vi ingen tradisjon for i Norge.

Kronikk i VG 6/3-11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å sminke likestillinga

av Hans Petter Sjøli  8. mars, 2011 - Kommentarer (1)

Eg tippar at 1 / 3 av alt sjukefråvere botnar i kapitulasjon ved klesskapet, skriv forfattar Agnes Ravatn på kvinnedagen.

Agnes Ravatn, forfattar og journalist i Dag og Tid

agnesr

Dagen før hundre tusen italienske kvinner og nokre få menn demonstrerte mot Berlusconi på Piazza del Popolo den 13. februar, var eg på Stadio Olimpico og såg Roma bli slått av Napoli. I billettluka venta ei overrasking; medan mitt mannlege reisefølgje betalte full pris for sin billett, slapp eg – til alt hell kategorisert som donna – unna med det halve. Gisp: kjønnskvotering, i likestillingsverstingen Italia! Og det hadde ein viss effekt: det er noko sjarmerande med flokkar av pelskledde bestemødrer som viser dommaren fingeren medan dei veivar med sine nystrokne Romaflagg.

Kva blir det neste?
Men kva er ein slik kjønnsdelt prisreduksjon eigentleg uttrykk for? Eit ønske om fleire kvinnelege casuals? Eller er det så miserabelt å vere kvinne på ein fotballstadion at vi fortener økonomisk kompensasjon? Kva blir det neste? Avskaffing av offside-regelen, dette kjønnsdiskriminerande og ekskluderande mysteriet av ein regel, som den kvinnelege hjernen er ute av stand til å begripe? Ordninga med halv pris for kvinner kjenner eg elles frå før berre frå utelivsbransjen, der det vel er meininga at kvinnene skal bli så fulle at dei kan bli valdtekne i søvne utan at det skal måtte koste dei skjorta.
Men dersom eg no i staden vel å sjå med milde auge på den romerske kjønnsrabatten, og går inn for å innføre eit liknande system i Noreg, har eg to konkrete forslag til passande arenaer. Eg føreslår a) halv pris på golfutstyr til alle kvinner i næringslivet. Det hjelper lite med ei lov om førti prosent kvinnerepresentasjon i styra, dersom dei ikkje er representerte der dei eigentlege vedtaka blir fatta, og b) eit Clas Ohlson-gåvekort på kr. 1000 til alle menn som går på likestillingsdebatt på Litteraturhuset i Oslo på valentinsdagen.
Då denne debatten blei avvikla i februar, var salen fylt til randa av kvinner, med unnatak av fem menn som hadde sett seg tett saman på fremste rad. Og no kjem min eigentlege agenda. Debatten var i grunnen interessant nok, men til mi store sorg drukna det aller viktigaste momentet i den vanlege kjeklinga om morsrollas svepe: nemleg Elin Ørjasæter si påpeiking av kor utruleg mykje tid og krefter kvinner bruker på utsjånaden sin samanlikna med menn.
«En av fordelene med å være borgerlig feminist er at ingen presser deg til å kaste neglelakk, sminke eller hårføner bare fordi du snakker kvinners sak», skriv Anne Siri Koksrud i siste Minerva, eit temanummer om kvinner. Men det er vel ikkje slik at venstresidefeministane stadig går rundt med konstant vått hår. Denne kampen for å få lov til å sminke seg var nok strengt tatt vunnen for tretti år sidan. Vårt sjølvpåførte skjønnheitstyranni er kome for å bli. Berre synd dette tyranniet skal vere så tidkrevjande.

3225 timar
Det er iallfall ei blanda glede å kunne presentere følgjande utrekning: i mitt liv har eg så langt brukt 3225 timar på å sminke meg. Korleis reknestykket ser ut hos dei italienske kvinnene, verdas tyngst sminka kvinner, tør eg ikkje spekulere i. Vis meg ei kvinne, kanskje med eit lite unnatak i Hege Storhaug, som ikkje på ein dårleg dag i sitt stille sinn har drøymt om å berre kunne slenge på seg ein niqab og spasere usminka til jobben. Optikarindustrien har for lengst greidd å finne opp kontaktlinser som ein kan ha på seg døgnet rundt ein månad til endes utan å ofre augo sine ein tanke. Dette er mitt rop om hjelp: kan kosmetikkindustrien vennlegast snart ta eit grep og finne opp ein sminke som ein kan bere i all slags vêr i tretti døgn? Det ville frigjere så mykje tid i livet mitt at eg ved sida av full jobb kunne ha vidareutvikla og perfeksjonert Homer Simpsons’ oppfinning: ei kvinnehagle som skyt all sminken på plass.
Og kor mange timar har eg ikkje brukt på å rydde inn klede i skapet etter først fortvila ha røska dei ut? Å, som eg misunner mannen hans uendeleg anvendelege plagg dressen. Korleis kan det ha seg at vi, i verdas beste land, ikkje har greidd å kome opp med eit tilsvarande plagg, ein elegant og feminin drakt som ein kan ty til og vere velkledd i alle tenkelege samanhengar, ein femidress? I staden må eg dagleg navigere meg gjennom ein jungel av mislykka kjøp, for til slutt å ende opp med heimekontor. Eg tippar at 1 / 3 av alt sjukefråvere botnar i kapitulasjon ved klesskapet.
Likestillingsdebattar har ein lei tendens til alltid å handle om alt det som kvinna taper på å føde barn, fortrinnsvis tid og pengar. Ja vel, så lat oss flagge ut morsrolla til mennene. Det stemmer nok at det kostar litt å reprodusere seg, men det er lite mot kva det kostar i tid og pengar å sjå presentabel ut kvar einaste dag. Dersom dei raudgrøne er lystne på å for ein gongs skyld ta populismen sin i ei litt konstruktiv retning, føreslår eg at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken, når han er tilbake frå fødselspermisjonen sin, snarast set ned ein komité beståande av klesdesignarar og kosmetikarar. Eg garanterer suksess.

En mulig parole
Dette er mitt mest ektefølte håp for framtida, og bør ikkje lesast som ein uforståeleg metafor for noko anna. Slik er det iallfall ikkje tenkt. Den dagen menneskeslekta har greidd å finne opp eit klesplagg som tilsvarar mannens dress, kjem det til å bli ei kvinne som løyser prostatakreftgåta. Og ho kunne til dømes vere italiensk. Då er det ikkje urimeleg å gå ut frå at ho òg kan ta seg både tid og råd til å betale full pris for å sjå Serie A-kampar, uklanderleg iført månadssminke og femidress. Dette var visst min parole på årets kvinnedag, den 100. i sitt slag. Gratulerer!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Friskusforakt

av Hans Petter Sjøli  3. mars, 2011 - Kommentarer (0)

«Lar du deg irritere av folk som alltid skal imponere?», sang Jokke. Ikke akkurat en hymne for Skiforbundet.

Det er moro med ski-VM. I Oslo sentrum er det non stop-party med noe som kan minne om stemningen på ølfulle torg i Mellom-Europa. Tirsdag kveld ruslet jeg opp Karl Johan. Den sedvanlige bylarmen var erstattet av en god og jovial festsanger som med hes røst forlystet publikum med en versjon av Jokkes (Joachim Nielsen) etter hvert klassiske låt «Her kommer vinteren».
Hyggelig, det. Låten er en av Jokkes fineste. Men du verden som det skurret.

Jokke døde som følge av rusproblemer for snart elleve år siden. Jokkes livsprosjekt var, for å si det avmålt, av en annen karakter enn den personlighetstypen som dominerer mellomlagene i dagens Norge. Sangene hans domineres av «verdiløse menn», slike som velger å stå bak «gardine som ein skugge», som Åls rockepoet Stein Torleif Bjella synger om på sin nye plate.

«Her kommer vinteren» er en kvintessensiell Jokke-låt. Den handler ikke om milslukende Swix-fantomer som alltid ser lyst på livet. Den handler ikke om langrennssportens nasjonalbyggende kraft. Den handler om de av oss som «liker å sitte inne og pimpe når solen skinner».
Jokkes bror, serieskaperen Christopher Nielsen, har gitt NRK forbud mot å bruke sangen i fremtidige vintersportsendinger. Til Dagbladet sier skaperen av antifriskus-karakterer som «Odd og Geir» og «Hold Brillan» at han håper avgjørelsen er et «skikkelig skår i gleden for alfahannene og alfahunnene i skisporet».
Mer motstrøms går det knapt an å være i mars 2011. All ære til Nielsen for det.

«Her kommer vinteren» er ikke alene om å bli misforstått. President Ronald Reagan gikk glipp av en viss satirisk undertone i Bruce Springsteens «Born in the USA» da han hyllet The Boss som et patriotisk forbilde. Antirasister gikk også vel raskt ned i skyttergravene da The Cures Robert Smith ropte «Killing an Arab» – i virkeligheten en referanse til Albert Camus’ berømte bok «Den fremmede».
Sting ble også offer for noe forvirring for den klassiske Police-sangen «Every Breath You Take», som ikke er en hymne til kjærligheten.

Det er kanskje humørløst av Nielsen å sette foten ned og stå på den, men brorens sang er vitterlig malplassert i slike tider

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En facebookoholikers bekjennelser

av Hans Petter Sjøli  21. februar, 2011 - Kommentarer (2)

* Jeg er blitt avhengig av å kommunisere med folk jeg ikke kjenner.

Hans Petter Sjøli, Akkurat Nå


«They tried to make me go to rehab».
- Amy Winehouse


Visste Mark Zuckerberg hva slags monster han slumpet til med å skape? Selvsagt ikke. Men nerden fra Palm Beach er blitt multimilliardær og en av verdens viktigste sosiale innovatører. Facebook-gründeren har skapt et virtuelt univers av 600000000 forhutlede sjeler, aldri hvilende, alltid på jakt etter den neste og kommentarforløsende statusoppdateringen.

Jeg er, for å være ubeskjeden, en av de bedre på feltet.

Den siste tiden har det holdt kun å slippe en bitte liten smyger på Facebook-siden min. Kommentarene raser inn. Folk krangler og ironiserer. Noen forsøker å være seriøse. Andre oppfører seg som de gjør på byen, akkurat før rusen blir for tung, i den såkalte «spissformuleringstimen». Det er stort sett fantastisk morsomt.

Men det er farlig avhengighetsskapende.

Tredje størst
På tre-fire år har dette forestilte fellesskapet på internett tatt sjelegrep på verden, ikke minst her i landet. I dag er Facebook det tredje største mediet i Norge. Den daglige dekningen er på utrolige 44 prosent. Bare NRK1 og TV2 er større. Aldri før har et utenlandsk medium komme så sterkt inn på det norske mediemarkedet. 80 prosent av de mellom 12 og 29 år bruker Facebook daglig, men mer fascinerende, eventuelt skremmende, er det at 20 prosent av de over 60 bruker må sjekke Facebook-siden sin på daglig basis (mens ukebladet «Vi over 60» taper lesere …).

Oppsiktsvekkende nok er kvinnene mest aktive. Blant de over 30 er over halvparten av de Facebook-aktive kvinner.

Men hva gjør de, vi, der inne? Lærer vi noe? Eller er det bare fjas? Narsissisme? Eller sunn interaksjon?

Selv har jeg vært på Facebook siden 2007, og er fullstendig oppslukt. Jeg har møtt nye folk, oppdaget mange nye meningsfeller, og fått nye og bistre motstandere. Mange av disse kommuniserer jeg med daglig, gjerne flere ganger. Noen av dem er blitt venner, selv om vi aldri fysisk har møttes. Da jeg nylig for første gang traff en av dem jeg har kommunisert flittigst med, ga han meg en varm (men ganske keitete) klem. Det var en rørende gest.

Overraskende, naturligvis, men det føltes ikke beklemmende.

Her sto vi, to middelaldrende og skjeggete fyrer, og klemte hverandre som gamle venner. Jeg hadde ikke kjent ham igjen på gaten.

Forstyrrende
Det er lett å raljere over de sosiale mediene. «Nylig kjørte jeg femti mil for å besøke bror min», sa en teknologiskeptisk seniormedarbeider på et morgenmøte forrige uke. «Det første han gjorde da jeg kom frem var å vise meg Facebook-siden sin. Selv ville jeg ta en pils og prate.»

Jeg merker det selv. Det er så altfor lett å fiske frem iPhonen, gjerne midt i en levende samtale, for å sjekke om det er aktivitet blant vennene på Facebook. Konsentrasjonen flyter, tankene er flere steder samtidig, og selv (innbilte) multitaskende superhjerner som min får problemer med fokuset. Det blir umulig å slappe av. Informasjonen siver omkring som massive radiobølger og hodet føles tungt, blikket virrende.

En karikatur? Ja. For først og fremst er det berikende, livet på Facebook. Som debattredaktør i denne avisen har jeg hatt stor nytte av mine mange og særs oppegående venner. Og debattene på min side, der det er aktive kranglefanter fra alle politiske leire, holder ofte høyt nivå, og det er masse å lære der. Flere av de mest aktive har skrevet glitrende kronikker her i VG de siste månedene.

Subversiv kraft?
Den egyptisk-amerikanske stjernejournalisten Mona Eltahawy – ja, jeg oppdaget henne først på Facebook – skrev i en kronikk her i VG at det er «generasjon Facebook» som har gjennomført palassrevolusjonen i Egypt. Sist helg beskrev Dagens Næringslivs stjernereporter Eskil Engdal hvordan de egyptiske opprørerne aktivt brukte sosiale medier for å kunne organisere den tilsynelatende lederløse revolten på Tahrir-plassen.

Man skal ikke overvurdere de sosiale medienes subversive potensial. Revolusjonene begynner ikke på Facebook, som norske kommentatorer nærmest har skrevet i kor den siste tiden. Men det er en selvsagt og helt ukontroversiell observasjon. Da Øst-Europa ble frigjort i 1989, var internett noe som få utenom Al Gore visste noe om.

Men som kommunikasjonsverktøy er sosiale medier uovertreffelig.

Og selv om det kan bli altfor mye av det gode, svarer jeg følgende hvis noen skulle mene at jeg burde legge meg inn til avvenning for avhengigheten min: «No, no, no.»

(PS! Mens jeg skrev denne artikkelen, sjekket jeg Facebook, ja, 17 ganger.)

Akkurat Nå, VG, 21.2.11

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Overklassekampen

av Hans Petter Sjøli  17. februar, 2011 - Kommentarer (2)

* Sosialdemokratiet har skapt et monster.

Hans Petter Sjøli

Det er ikke ofte jeg må stoppe bilen for å holde en tirade med trønderske kraftuttrykk absolutt ikke ment for små barneører. Men sist lørdag klarte jeg ikke å holde igjen. Mens kone og barn var i butikken, ble jeg sittende igjen i bilen, surfende på min eminente iPad. Via Facebook ble jeg oppmerksom på forlegger Anders Hegers kommentar «Hva skal vi med verden – og hva skjer med Norge» i Dagsavisen.
Jeg ble bister.
Da familien var tilbake i bilen og vi var på vei, klarte jeg ikke å holde igjen. Ja, UP, jeg stanset bilen før jeg satte i gang.
Ikke fordi jeg i sak er så uenig med Heger, som var i harnisk over behandlingen av papirløse innvandrere, men på grunn av det underliggende premisset hans: At Norge anno 2011 er blitt et drittland.
Det er mulig jeg leste Heger slik Geert Wilders leser Koranen, men jeg følte en sitrende glede av en liten leserbemerkning i kommentarfeltet under teksten hans: «Hver eneste lørdag får Anders Heger boltre seg over en helside med sure oppgulp over Norge og nordmenn; bortskjemte, egoistiske, ekle, fulle av fordommer, kyniske, rasistiske, selvgode, selvsentrerte, skittviktige, trangsynte og uhøflige.»
Det har tilsynelatende gått til helvete med solidariteten i Norge. Vi lar stakkars svensker pelle bananene våre. Vi er «beruset av penger og selvnyteri», ifølge Heger.
Som selv ikke rammes av karakteristikkene, til tross for millioninntekt, pent hus på Oslos allerbeste østkant og privilegert familiebakgrunn.
Folket, den gemene hop, derimot, med Ap (som egentlig «mener-det-samme-som-Frp», ifølge Heger) som klakør, er det langt verre med. Sosialdemokratiet har skapt et monster.

Side 3-petit
VG 18/02

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Araberne har frihetsfeber!

av Hans Petter Sjøli  17. februar, 2011 - Kommentarer (0)

* Dette er den mest spennende tiden i livet mitt, skriver den verdenskjente egyptiske journalisten Mona Eltahawy, eksklusivt for VG.

Mona Eltahawy, journalist og kommentator
Mona E.

Jeg ble født rett etter at seksdagerskrigen endte med nederlag for araberne mot Israel i juni 1967. Dermed ble jeg et barn av tilbakeslaget, på arabisk kalt naksa. Generasjonen til mine foreldre var sterkt knyttet til arabisk nasjonalisme på 1950-tallet under Egypts president Gamal Abdel Nasser. Vi barn av tilbakeslaget har vært innhyllet i ydmykelse. Mye av livene våre har gått med til å gå ukomfortable rundt i stolthetens store og tomme sko.

Nettgenerasjonen
Barna våre er generasjon Facebook. Endelig sparker de historiens byrde vekk med en besluttsomhet som tar pusten fra oss. De viser hvor enkelt det er å fortelle diktatoren at det er på tide å gå.
For å forstå omfanget av hva som skjer i Egypt, ta på ungdommelig vis barrikadene fra 1968, miks dem sammen med 1989 og trykk ON for å lage det potente og berusende brygget som revolusjonen i Egypt byr hele regionen på. Dette er den mest spennende tiden i livet mitt.

Hvordan gjorde de det? Hvorfor nå? Hvorfor tok det så lang tid? Mediene vil vite hvorfor araberne mener de fortjener frihet og verdighet nå og jeg svarer på det ene spørsmålet etter det andre. Fra New York så jeg landet mitt revoltere. Sterke følelser kom. Jeg gråt da jeg hørte min fars arabiske aksent i engelsken hos de egyptiske mennene som gjennom tåregassen ropte til tv-kameraene: «Jeg gjør dette for barna mine. Hva slags liv er dette?»

Hver eneste araber fra Mashreq til Maghreb (de arabisktalende landene øst og vest for Egypt) så at demonstrantene egget Hosni Mubarak til å falle, presset ut mannen som har vært Egypts hersker gjennom 30 år. De visste at hvis han gikk ville de andre gamle mennene også gå. De har kvalt sitt land med en hånd og ranet den blinde med den andre. Mubarak er Berlinmuren. Ned, ned med Hosni Mubarak i hele regionen.

Jeg teller
På Twitter får jeg meldinger om støtte og gratulasjoner fra saudiarabere, palestinere, markokkanere, sudanesere og andre.
Modige, lille Tunisia som har gjenoppstått fra den arabiske fantasien. Tunisia er hjemlandet til Mohamed Bouazizi, 26-åringen som blir kalt far til den arabiske revolusjon. Han satte fyr på seg selv i desperat protest mot en arbeidsledighet og undertrykkelse som er altfor virkelig fra Mashreq til Maghreb. Han tente på den arabiske verdens politiske kropp og fikk brått vår oppmerksomhet.

Selvoppofrelsen satte tunisiske protester i bevegelse. Zine El Abidine Ben Alis 23-årige diktatur falt etter bare 29 dager. Vi så det, ble imponert og tenkte: Det var det? Han løp avgårde så raskt? Er det så enkelt?

Ben Ali påkalte de væpnede styrkene etter 27 dager i det populære opprøret. Mubarak kalte inn hæren etter bare fire dagers opprør i Egypt. Han slapp løs den beryktede brutaliteten hos sikkerhetsstyrkene og opprørspolitiet, barna til de fattige og undertrykte. De kunne imidlertid ikke demme opp for de titusener som fortsatt krevde at han måtte bli forvist. I burmesisk juntastil. stengte Mubarak informasjonen i Egypt. Han slo av internett. Likevel fortsatte demonstrantene.

Ben Alis fall slo inn en dør av frykt i Egypt. Tenk hva Mubaraks fall kan frigjøre i en arabisk verden der så mange har styrtet til for å forklare seg selv. Vi har blitt fortalt at vi liker vår sterke leder, at vi er passive, apatiske og at vi liker faraoene som bare en frelser kan frigjøre oss fra.

En gruppe online-dissidenter brøt med mytene. Minst fem år brukte de på å gå fra den virkelige til den virtuelle verden der blogger, Facebook-statuser og notater og mer nylig Twitter har gjort det mulig å uttrykke seg. For noen er det narsissime, men for mange arabiske ungdommer med internettoppkobling var jeg-et triumferende. Jeg teller, sa de, igjen og igjen.

Krympet under Mubarak
Størstedelen av befolkningen i den arabiske verden er yngre enn 25 år. De har aldri visst av andre ledere enn diktatorene som har blitt eldre og rikere mens de politiske og økonomiske mulighetene sank for de unge.

Mot ble ikke oppfunnet på internett. Aktivister i Egypt har i årevis vist at Mubaraks politistat er tortur og fengslinger. Vi har sett at selv om diktatoren slår ned demonstranter kan de fortsatt organisere seg. Sammen med «jeg teller» har sosiale medier sørget for at aktivister har fått kontakt med vanlige folk og laget allianser som de vi så i gatene i Egypt. Demonstrantene kom fra alle aldre og hadde ulik bakgrunn. Ungdom startet opprøret, men fikk følge av eldre og unge og egyptere over hele landet. Over 300 døde i demonstrasjonene, den første av dem i Suez.

Jeg er nok partisk, men vet at hver eneste araber som har sett egyptiske demonstranter røre borti Mubaraks regime har fått håp om at Egypt vil bety noe igjen. 30 års styre har krympet landet som en gang ledet den arabiske verden. De unge demonstrantene har ledet an og hoppet bukk over de dvaske opposisjonsfigurene. Alle egyptere skulle styrkes for å konfrontere diktatoren. Nå frigjør demonstrantene egypterne fra historiens byrde. Eller rettere sagt tar tilbake de gode bitene av den historien.

Besettelsen av Israel
I mellomtiden kurerer opprøret en arabisk avhengighet, nemlig besettelsen av Israel. Arabiske diktatorer har i en årrekke forsøkt å holde misnøyen i sjakk ved å avlede folk med konflikten mellom Israel og araberne. Israels bombing av Gaza i 2009 økte global sympati for palestinerne. Mubarak møtte dette ved å forsvare grensen til Gaza, gi hjelp til Israel for å håndheve beleiringen og fortsatte å bruke konflikten som avledning. Men nå er det nok med diktatorer som kaprer sympati for palestinere og nok med å sette livene våre på spill i den konflikten.

Araberne så på da tusenvis av egyptere gjorde Tahrirplassen, Frihetsplassen, til symbol for opprøret. Alle revolusjoner har sin plass og Tahrirplassen fortjener sitt navn. Plassen er stedet Egypt bruker for å huske slutten på monarkiet i 1952 såvel som britisk okkupasjon.

Gruppen av unge hæroffiserer som startet kuppet i 1952 og hevdet at det var en revolusjon, ga varsel om en æra der Egypt styrt av hæren ble en politistat. Hæren har vært på Tahrirplassen igjen. Nå var de i motsatt posisjon i forhold til de mange unge demonstrantene som startet Egypts første ordentlige post-koloniale revolusjon.
-
Oversatt av Siv Ingrid Ekra
Mona Eltahwy er en egyptisk journalist, for tiden bosatt i USA. Hun er aktiv i den liberale organisasjonen Progressive Muslim Union, og skriver jevnlig i de største amerikanske avisene. Hun er også en flittig brukt tv-kommentator.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et nytt arabisk landskap

av Hans Petter Sjøli  5. februar, 2011 - Kommentarer (0)

* De fleste i Kairos gater søker nasjonal verdighet, ikke en islamsk stat, skriver den britiske aktivisten Maajid Nawaz.

Maajid Nawaz, skribent og aktivist
Maajid

Vanlige mennesker i hele den arabiske verden står opp for å uttrykke misnøye over regjerende regimer. Utfordringen av det bestående bringer med seg usikkerhet. Likevel må vi ønske mobiliseringen velkommen. Uansett hva utfallet blir har hendelsene allerede markert et vannskille i arabisk politikk. Demonstrantene vil revolusjonere måten arabiske herskere ser på araberne de hersker over. Demonstrantene vil også revolusjonere måten resten av verden ser på det politiske landskapet i Midt-Østen.

I fengsel
Jeg satt flere år i egyptisk fengsel for ikke-voldelig, undergravende politisk virksomhet. Min ekstremisme brakte meg i fengsel. Der møtte jeg mange som var enda mer ekstreme. Jeg møtte også andre aktivister som ikke var ekstremister, men som likevel ble fengslet og torturert. Fordi de var mot Mubaraks autoritære styre.

Herskende despoter eller ekstremister i opposisjon er motsetninger som ofte påstås å være de eneste alternativene. Men det er ikke sant. Mange vanlige egyptere vil ha forandring.

Mubarak har ledet en torturstat i Egypt i 30 år og har blomstret fordi andre har fryktet staten. Mubarak ble innsatt som president etter at islamistiske ekstremister myrdet forgjengeren hans. Noen av ekstremistene ble jeg personlig kjent med da jeg satt fengslet. Som eneste alternativ til sitt eget fortsatte styre har Mubarak gitt et bilde av et Egypt styrt av ekstremister som undertrykker kvinner, liberale og kristne og er fiendtlig overfor Israel og USA.

Mubarak har kynisk utnyttet vestens bekymringer for utsiktene til et nytt Iran eller som da titusener av algeriere ble drept i borgerkrigen (1991-2002). Demonstrantene i Egypt er av en annen oppfatning. Styrken på protestene som vi nå ser i byene i Egypt er bemerkelsesverdig og helt enestående siden Mubarak kom til makten. Men de som kjenner Egypts politiske landskap har lenge ventet på at dette skulle skje.

Land på randen
«Faraoenes land på randen av revolusjon» er undertittelen på en bok av den britiske Midt-Østen-eksperten John Bradley. Han beskriver flere forhold som har forverret seg siste årene; en voksende andel unge arbeidsløse, stigende mat- og levekostnader, sviktende utdanningssystem, sviktende infrastruktur og den uunngåelige politistaten.

Det muslimske brorskapet i Egypt og andre steder har fått økende tilslutning de siste tiårene på grunn av dette. Grunnen er ikke først og fremst fordi vanlige egyptere ønsker sharia-lover, men fordi islamistene utfordrer det bestående som har sviktet. De spontane massene som utfordrer nå er en annen stemme enn Brorskapets.

Det er sant at Brorskapet er den mest organiserte gruppen av opposisjon i Egypt. Men de sterke protestene har kunnet rulle som en snøball nettopp fordi de ikke har vært organisert og ledet av islamister. Hvis protestene derimot hadde vært ledet av islamister ville få i det internsjonale samfunnet vært uenig i at hæren i Egypt og politiet gikk inn for å knuse demonstrantene. Hæren har vært uvillig til å knuse protestene nettopp fordi det er vanlige folk som har gått ut i gatene, ikke islamister. Demonstrantene er de rasende borgere i byene. De kommer fra mange samfunnslag, men står sammen i motstanden mot regimet.

Hvor kom alt dette fra? Spørsmålet har to svar. I et større perspektiv er demonstrasjonene en reaksjon på hvordan regimet har mislykkes i å sørge for det egyptiske folket og den dypt autoritære måten Mubarak styrer på. Protestdemonstrasjoner har lang tradisjon i Egypt. Studenter, lærere, fagforeningsfolk, islamister og de fattige i byene har alle gjort opprør i det siste, men ikke så mange og så sterkt som nå. Siste hendelser i Tunisia der vanlige folk gikk ut i gatene og kastet sin despotiske leder, har også utvilsomt vært inspirasjon for demonstrantene.

I likhet med Mubarak har også president Zine al-«Abidin Ben» Ali i Tunisia styrt ved å undertrykke. Et regime basert på åpen tortur og med 99 % oppslutning ved valgene har vært Fausts pakt med djevelen. Tunisierne har fått skoler, tjenester og muligheten til moderat velstand. Til gjengjeld har de vært fratatt alle politiske og sivile rettigheter. I nyere tid har ikke regimet greid å innfri sin del av avtalen som regimet selv påla folket. Den tunisiske intifadaen har skapt reaksjoner i regimer i andre land med lignende sosiale kontrakter. Nå famler de febrilsk for å øke kontrollen slik at deres egne innbyggere ikke gjør lignende opprør.

Positiv dominoeffekt
Hva med fremtiden? En dominoeffekt er mulig, men ikke noe å frykte. Demonstrantene har to krav, forsyninger og reformer. De vil ha lavere levekostnader, flere boliger og meningsfulle jobber. De vil også ha slutt på undertrykkelse og brutalitet, slutt på valgresultater som går i 99 % favør for livstidspresidenter som vil innsette barna sine, slutt på at en liten elite systematisk plyndrer og forveksler offentlige ressurser med deres egen personlige økonomi. De fleste i gatene søker nasjonal verdighet, ikke en islamsk stat.

I jubelen over å se et regime bli utfordret av folkelig opprør må vi ikke glemme at for vestlige politikere er diktatorene «våre gutter» som blir utfordret. Å ønske demonstrantene velkommen når diktatorene styrtes er en forsinket tilnærming rett i fleisen på tiår med vestlig utenrikspolitikk. Penger, våpen og taushet har i en årrekke bidratt til å opprettholde makten i de autoriære regimene. I lys av dette må vi se på hva slags fremtid opprørene har. Uten tvil er det grunn til blandet tidlig optimisme.

Selv om det er litt av en prestasjon å fjerne diktatorer som Mubarak og Ben Ali vil demonstrantene i gatene utvilsomt innse at de bare fjerner frukten fra et autoritært tre.

Å rykke et mye større og dypere system av undertrykkelse opp med roten vil bli vanskeligere. En utfordring av Mubarak og Ben Alis regimer er en utfordring av det bestående. Deres utenlandske allierte kan vurdere om underliggende maktstrukturer i Egypt og Tunisia er too big to fail, for stor til å feile. Til syvende og sist har årene med investeringer utenfra vært investeringer i regimene mer enn deres frontfigurer.

Oversatt av Siv Ingrid Skau Ekra
(Maajid Nawaz (f. 1978) var medlem av det islamistiske partiet Hizb-ut-Tharir, og satt fengslet i flere år i Mubaraks fengsler. Senere tok han oppgjør med islamismen, og er i dag tilknyttet den «mot-ekstremistiske» tenketanken Quilliam Foundation.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00