Sett knutepunktum!

av Hans Petter Sjøli  1. februar, 2011 - Kommentarer (0)

* Et gigantisk kjøpesenter på Økern skal behandles i disse dager.
* Utbyggerne tenker profitt, ikke byutvikling.

Gaute Brochmann, arkitekt i MAD arkitekter
brochmann

I februar skal Oslo bystyre vurdere byrådets innstilling om å la Steen & Strøm bygge et gigantisk kjøpesenter på Økern på Oslos østkant. Stemningen ryktes å være positiv. Og mange vil nok tenke at her tar markedskreftene overhånd igjen – at kommunen overkjøres.

Knutepunktstrategien
Men det er ikke tilfellet. Når politikerne skal si sin mening om 55000 kvadratmeter shopping på Økern, møter de seg selv i døra. For det offentlige er på ingen måte en passiv tilskuer til privat kraftutfoldelse innen eiendomsutviklingen. Innflytelsen er betydelig, og det utøves i stor grad gjennom et konsept kalt «Knutepunktstrategien».
Navnet er kanskje nytt for deg som leser, men du har garantert sett konsekvensene. Dette er nemlig en ren mal for hvordan sentrumsutvikling drives i Norge i dag, fra Bjørvika via Økern og videre ut i andre store og små byer.
Melodien går som følger: Lokalpolitikerne snakker i store ord om et «unikt og urbant sentrum» med et nytt kulturhus som gallionsfigur, bare for at man noen år senere ser de samme leilighetskompleksene man kjenner fra nabobygda klumpe seg sammen tett inntil – eller på taket av – et nytt kjøpesenter med bilveiene kveilet rundt slik at herligheten ligger som en isolert festning i landskapet. Det er en merkelig måte å bygge på, selv om tanken bak egentlig ikke er så dum.
For noen tiår siden var gryende forstadsbebyggelse og landlige kjøpesentre i hav av parkering den store fienden. Livskraften ble sugd ut av norske byer.
Noe måtte gjøres. Svaret var «knutepunktstrategien»: Ekstremt tett bebyggelse lagt der store trafikkårer som motorvei og jernbane krysset hverandre. Boliger med gangavstand til handel og service. Stasjonen ved dørstokken. På en tid da nordmenn begynte å drikke kaffe andre steder enn i marka og ved frokostbordet. Miljøgevinst og sosial gevinst var uunngåelig. Eller?

Tenker bunnlinje
I en artikkel i 2010 omskrev jeg knutepunkt til «åreknutepunkt». Ikke fordi tanken bak strategien er ugyldig, men fordi den forkalker debatten rundt hva byene våre skal være.
Og fordi intensjonen aldri ble foredlet til noen god metode. I stedet ble den kuppet av private utbyggere som raskt forstod at «tett og høyt» med offentlig tilrettelegging av vei og bane var en drøm for eiendomsbransjen. Jeg skal på ingen måte la dette utarte til et angrep på private aktører, de gjør de skal: Dekker en etterspørsel og sparer kommunen for økonomisk risiko. Men planansvaret som de i dag besitter, burde de få slippe ansvaret for.
For når Steen & Strøm legger frem sitt forslag for Økern, er det opplagt at det ikke er urban foredling som er motivasjonen. De tenker bunnlinje. Og med landets største veikryss, E6 og Ring 3, midt på tomta, sier det seg selv hva som gir utsikt til gevinst her. Badeland og litt bolig er salgsfremmende argumenter for å få kommunen til å kjøpe hovedproduktet: Et kjøpesenter på størrelse med Sandvika.
Så kan man spørre seg om det er galt. Hvilket det er. Debatten i dag er vridd inn på om dette vil slå bena under andre lokalsentra i Groruddalen eller ikke.
Men spørsmålet er heller: Stoler vi fortsatt på at knutepunktlogikken gir oss de byene vi vil ha? Finnes det ikke alternativer? Jo, det er klart at det gjør. Plan og bygningsetaten gikk inn for et Økern med handelsarealer på langt under halve størrelsen av Sten & Strøms forslag, men ble overkjørt av politikerne. Arkitektene som har tegnet ut kjøpesenteret, vant i 2003 en offentlig idékonkurranse for Økern ved å tegne bolig.
Det konseptet er det fint lite igjen av. Akkurat som den egentlige tanken bak knutepunktene som sådan er kraftig utvannet: Visjonen var kompakte lokalsentrum der folk kunne bo og jobbe uten bil.
Økern, derimot, er i ferd med å bli et regionalt handelssentrum med en motorvei i kjelleren. Og alle som lurer på hva det betyr i praksis, kan bare ta turen til Sandvika.

Trenger flere hus
Oslo vokser. I løpet av tyve år vil byen få 200000 nye innbyggere. De trenger hus. I byen. Økern ser ut som det gjør i dag fordi det ble bygd mens dette var et landlig sted, uinteressant som boligområde. Slik er det ikke lenger. I dag florerer boligprosjekter på både nord- og sørsiden. Slik er Økern svært egnet som lokalsentrum. Og ikke minst: Som et perfekt brohode som kan koble Groruddalen til resten av byen ved å la boliger, lokal service, lokale handelstilbud og arbeidsplasser løpe uavbrutt over Ring 3. Og når alternativet er en strategi som vil understreke et skille fremfor og skape sammenheng gjennom en planstrategi som lengst har spilt fallitt, er rådet enkelt: Sett knutepunktum!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da rasismen tok et ungt liv

av Hans Petter Sjøli  26. januar, 2011 - Kommentarer (0)

For ti år siden trosset 40000 Oslo-borgere beinkald januarkulde for å vise sin avsky mot det tragiske drapet på 15-åringen Benjamin Labaran Hermansen fra Holmlia i Oslo.

Hans Petter Sjøli, Akkurat Nå.

Vi som deltok den gangen tok kollektivt avstand fra all rasistisk motivert vold og nynazisme. Blant deltagerne i det mektige fakkeltoget var folk som ellers sjelden eller aldri er å se i fakkeltog eller på folkemøter. Vi hadde et ærlig, ektefølt behov for å vende ryggen til den destruktive ideologien.
Sent på kvelden den 26. januar 2001 ble den livsglade unggutten stukket ned ikke langt fra hjemmet sitt i den multikulturelle bydelen sør i hovedstaden. Han var trolig et tilfeldig offer med «feil» hudfarge. Tre unge og ubefestede mennesker ble dømt for drapet. To av dem sitter inne ennå. «Benjamin var en solstråle», sier hans tidligere skolekamerat Beatriz Jaquotot til lokalavisen Nordstrands Blad. Hun forteller at drapet førte til at ungdommene i bydelen utviklet et tett bånd seg imellom, noe som bidro til en egen Holmlia-identitet. I kveld står hun i første rekke i fakkeltoget som skal markere at det er ti år siden ugjerningen. Parolen er enkel, men effektfull: «Glem ikke.»
Benjamin-saken rystet et helt folk, men var ikke et enkeltstående tilfelle av rasistisk vold med døden til følge. I april året før druknet den indisk-fødte gutten Arve Beheim Karlsen i Sogndalselva etter å ha blitt jaget over en gangbro. To unge gutter ble dømt for vold og trusler mot Arve, men lagmannsretten avviste å dømme dem etter rasismeparagrafen. De tiltaltes forsvarer var nåværende justisminister Knut Storberget.

90-tallet
På 1990-tallet utviklet det seg et relativt omfattende nynazistmiljø på Nordstrand i Oslo, nabobydelen til Holmlia. Nær hundre ungdommer i bydelen pleide å samles i Seterkrysset på Nordstrand, og foreldre og myndigheter i den ressurssterke bydelen på Oslos «beste sør» visste ikke sin arme råd. Politiet fikk i nært samarbeid med bydelsmyndighetene etter hvert kontroll på miljøet. De fleste av ungdommene forlot ekstremismen, men et lite miljø holdt stand, noen med tilknytning til nabobydelen Bøler. Miljøet tiltrakk seg høyreekstremister fra hele Østlandet. De to som ble dømt for drapet på Benjamin var en del av Bøler-miljøet.
«Noen barneran og konflikter med innvandrerungdom ga næring til lederskikkelsenes budskap, noen følte nok også at de fikk beskyttelse i miljøet. Lederskikkelsene overbeviste småkriminelle og medløpere at de var verdt noe og at det var bruk for dem i ekstremmiljøet», sier politioverbetjent Bjørn Øvrum ved Manglerud politistasjon. Han jobbet tett opp mot de høyreekstreme gruppene på 90- og begynnelsen av 00-tallet.
Ifølge Øvrum var drapet på Benjamin et veiskille. Ungdommene som hadde flørtet med nynazismen fikk en grufull vekker. Det var ikke lenger like lett å rekruttere til miljøet når 40.000 mennesker i Oslo gikk i fakkeltog og så tydelig tok avstand fra høyreekstremisme og rasisme.

Norsk særstilling
Blant politiske ekstremistmiljøer i Norge har høyreekstremismen vært i en særstilling fordi man faktisk har vært villig til å bruke vold i sin forskrudde «kamp». Dette har ført til at politiet har tatt utfordringene på ramme alvor. PST har i dag meget god oversikt over høyreekstreme enkeltpersoner og grupper, i den grad det finnes slike. I dag er andre typer ekstremisme vurdert som potensielt farligere, ikke minst visse islamistiske miljøer og celler.
Den høyreorienterte rasismen døde ikke med fakkeltogene i etterkant av Benjamins død, men Oslo-folkets massive oppgjør med nynazismens destruktive budskap bidro til å trekke skakkjørte ungdommer ut av miljøene. Den folkelige protesten og politiets systematiske arbeid har gjort sitt til at Norge har langt færre høyreekstreme enn våre naboland i øst og i sør.
For Norge er også i denne sammenhengen et annerledesland. Mens høyreekstremismen blomstrer i enkelte EU-land, finnes det knapt en høyreekstrem nettside i Norge. Den generelle velstanden har selvsagt også noe av æren for det, men nynazismen har aldri klart å få ordentlig fotfeste her i landet. Miljøet var nedadgående allerede i tiden før drapet på Benjamin, og selve handlingen var på mange måter den siste spikeren i kisten.

Rasismen lever
Men rasismen lever videre i ulike former og mellom ulike grupper i det flerkulturelle Norge. Det er ingen enkel «hvit mot svart»-dikotomi. Den organiserte høyreekstremismen er kanskje eliminert bort, men hat og fordommer lever videre. Vi skal ikke glemme Benjamin, og heller ikke de mange andre som utsettes for diskriminering og trakassering basert på hudfarge eller etnisk-kulturell tilhørighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

SVs gylne sjanse

av Hans Petter Sjøli  26. januar, 2011 - Kommentarer (1)

SV har for første gang mulighet til å lansere et program som fullt ut anerkjenner det liberale demokratiet, skriver historiker Bård Larsen.

Bård Larsen, historiker og prosjektleder i Civita. Forfatter av boken Idealistene – den norske venstresidens reise i det autoritære.
Bård Larsen

På sitt landsmøte i mars i år har SV for første gang i sin 50-årige historie mulighet til å lansere et program som fullt ut anerkjenner verdien av det liberale demokratiet og maktfordelingsprinsippet.

Splittet parti
SV har alltid vært et splittet parti, der en viss grad av marxistisk ortodoksi har fått gjennomslag, også i partiprogrammene. Parallelt har SV hatt et betydelig innslag av frihetlige sosialister som i husfredens navn har måttet leve med de illiberale. Det har gått med utallige timer og spaltemetre til interne diskusjoner om hvordan man skulle posisjonere seg i forholdet mellom den liberale rettstaten og den sosialistiske partistaten. Denne tiden kan nå være over.
I utkastet til nytt prinsipprogram kan vi lese følgende forslag fra flertallet: «Det er begrenset hva et sosialistisk parti kan oppnå gjennom et parlamentarisk system alene… Et sosialistisk parti er aldri sterkere i folkevalgte organ enn den folkelige mobiliseringen som skjer utenfor… En fri samfunnsdebatt er demokratiets livsnerve. SV vil derfor forsvare og styrke ytringsfrihetens kår. Det innebærer å forsvare retten til ytringer også når de kan oppleves som sårende eller krenkende hos majoriteten eller en minoritet.»
Flertallets innstilling åpner altså for det vi oppfatter som en selvfølge i en liberal rettstat. Filosofen Isaiah Berlin mente for eksempel at grunnsteinen i en rettferdig stat er verdipluralismen: At vi mennesker etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenelige.
Inneværende partiprogram, vedtatt i 2005, vitner om at SV helt frem til nå har slitt med autoritært tankegods.
Selv om SV alltid har hatt et ambivalent forhold til ideen om revolusjon, er programmet likevel spekket med nødvendige tiltak for å forsvare den sosialistiske statsmakten. Ideen om en gjennompolitisert statsmakt står derfor fremdeles sterkt i SV.

Revolusjonær
Senest i 2005 uttalte Audun Lysbakken at han var revolusjonær. Men hvorfor vil Lysbakken ha revolusjon i et liberalt demokrati? Fordi han ikke får det som han vil gjennom demokratiske valg? Er Lysbakken fortsatt revolusjonær? Og hvis så: Er det ikke merkelig at han sitter i regjering og forvalter det systemet han viser en så grunnleggende misstillit? Det er et problem for SVs troverdighet at Lysbakken ikke ønsker å diskutere uttalelser som i beste fall ligger i demokratiets gråsone. Man trenger debatt. For historien leger ikke alle sår.
Lysbakken var i sin tid medredaktør og skribent for SUs studiehefte Du skal ta ledelsen og makta.
Der kunne vi lese følgende: «… hvordan skal faren for gjeninnføring av kapitalismen, kontrarevolusjon, møtes? … Fortsatt vil det være krefter som ønsker å gjeninnføre kapitalismen, og borgerlige ideer og forestillinger vil sannsynligvis overleve i lang tid … oppe i hodene på folk, der ideer om et come-back for kapitalismen vil være til stede hos enkelte…Å gjeninnføre kapitalistiske eiendomsformer vil være forbudt og straffbart. Å befeste sosialismen med slik makt vil være nødvendig for å forhindre at den blir ødelagt, innenfra eller utenfra.»
Han vil innføre folkestyre, men med så mange reservasjoner at det er vanskelig å skille scenariene i Du skal ta ledelsen og makta fra et hvilket som helst annet revolusjonært prosjekt som har endt med diktatur.
Radikalerne i SV kunne opptre som koryfeer for ymse diktaturer, men ville i motsetning til AKP helst ikke vite av vold. Partiets kontakter med diktaturer kan allikevel ikke bare skrives på kontoen for politisk eventyrlyst og naivitet.
Pilegrimsreisene viser også en klar sammenheng med deres programfestede ideologi, og den måten partiet valgte å posisjonere seg på under den kalde krigens motsetninger.
De bidro til å øke aksepten for brutale regimer og gjorde sitt for å kneble kritikken mot dem.
Bjørn Gjelsvik skrev i en artikkel om Kambodsja i SVs organ Ny Tid:
«Hvordan kan så mange lyve så ensidig og konsekvent?».
Det ble skrevet at vitnesbyrd fra kambodsjanske flyktninger ikke var til å stole på, men heller føyet seg inn i vestlige journalisters «hetskampanje».

Fornyeren Solheim
I SV var det likevel forholdsvis høyt under taket, og ordskiftet både innad og utad i partiet kunne være friskt.
Erik Solheim kom inn i partiet på slutten av 70-tallet og var fra tidlig av en kraft til fornyelse av partiet. Han advarte blant annet partiet mot å lefle med det kommunistiske Cuba, noe som har vært en gjennomgående tilbøyelighet på partiets venstrefløy, nærmest udødeliggjort av Hallgeir Langelands gjentatte forslag om å gi Nobels fredspris til Fidel Castro.
Solheims advarsler har dessverre ikke fått tilstrekkelig gjennomslag.
Når sentrale SV-ere i dag forsvarer både Hugo Chávez og det cubanske diktaturet, er det behov for kunnskap om partiets historie. Støtten til latinamerikanske autoritære regimer er en forlengelse av partiets tradisjon, et resultat av at de norske venstresosialistene fremdeles er delvis preget av antidemokratiske levninger.
I SVs utkast til nytt prinsipprogram har et mindretall reservert seg mot flertallets liberale dreining.
Et mindretall går langt i å argumentere for utenomparlamentariske metoder for å temme kapitalkreftene med det gammelsosialistiske «kapitalkreftene vil ikke gi fra seg makt frivillig». De argumenter også for å begrense ytringsfriheten. Og hva skal Lysbakken stemme? For flertallet eller mindretallet?
Det er bare å ønske flertallet, med Bård Vegard Solhjell i spissen, lykke til på landsmøtet i mars.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Følelsesrytterne møtes

av Hans Petter Sjøli  25. januar, 2011 - Kommentarer (2)

Ola Borten Moe kritiserte sist fredag i VG «følelsesrytteriet» i mediene som har formidlet manges ønske om at Maria Amelie må få bli i Norge.

Iver Ørstavik, filosof og medlem i Bergen Venstre
Iver

Senterpartiets mulige nye nestleder Ola Borten Moe beklager at avisene ikke gjør «grundige forundersøkelser». Hans eget bidrag i så måte består i følgende analyse: «Maria Amelie kom som asylsøker til Norge sammen med sine foreldre rett før hun fylte 17 år. Da er man for lengst integrert i en kultur, i et språk og i et land. Da har man vært konfirmert i flere år, det er etter den seksuelle lavalder, det er en alder da tenåringsjenter som Maria blir kalt for unge damer, unge kvinner.»

Upresist
Et par klikk på nettet er alt som skal til for å avklare at Maria Amelia hadde vært på flukt i fire år da hun ankom Norge. Mener han at en 13-åring kan forventes å kjenne sitt land godt nok til å klare seg selv der? Så fyller Borten Moe på med en like tvilsom fremstilling av forholdene hun blir sendt tilbake til. Russland beskrives sveipende som et «sivilisert» land. Det nevnes ikke at hennes hjemland er Nord-Ossetia, fattig og korrupt, oversvømt av flyktninger, preget av en brutal kamp mellom private og offentlige aktører om makt og penger. Kanskje vil Maria Amelie ha et trygt nettverk som venter der, kanskje ikke. Følte Borten Moe at dette var bidrag til en grundigere undersøkelse? For meg ser det ut som om det han gjør er å erstatte et følelsesrytteri som i hvert fall har hjerte, med et som ikke har det.
Denne mangelen på vilje til å gå inn i saken på asylsøkerens premisser gjenspeiles i hvordan Borten Moe gjør et nummer ut av at «norske myndigheter har kjent til identiteten hennes, og da virker det urimelig at hun skal representere de papirløse.» Det som betyr noe er selvfølgelig om man har papirer som gir tilgang til rettigheter. Maria Amelie har ikke slike papirer, og er derfor i høyeste grad papirløs i den relevante betydning av ordet. Og hun er det fordi vi nekter henne slike papirer.
Borten Moes megetsigende henvisning til at Maria Amelie har brutt loven er spesielt provoserende. Det antydes noe fundamentalt klanderverdig her, som om hun kunne valgt å være lovlydig uten større omkostninger, men likevel valgte å bryte den. Realiteten er at hun klandres for ikke å ha reist alene til Nord-Ossetia 18 år gammel. Loven skal følges.

Vilkårlig behandling
Men er det rimelig å bruke et slikt lovbrudd som grunn til å benekte relevansen av hennes tilknytning til Norge, og mangel på tilsvarende tilknytning til Nord-Ossetia? Denne slutningen strider mot mange nordmenns rettsfølelse. Strider den mot Borten Moes?
Kronikken advarer mot vilkårlig behandling i rettsystemet. Slik vilkårlighet kan oppstå dersom man lar spesielle egenskaper få telle til en persons fordel eller ulempe uten at det er hjemlet i lov eller rettspraksis. Men det er like vilkårlig om man benytter seg av beskrivelser som velger og vraker fakta, og skjønnmaler eller svartmaler etter behov. Hvis stortingsrepresentanter går foran med et slikt eksempel, hva kan man da vente seg av mediene?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Senterpartiet, jødehat og nazisme

av Hans Petter Sjøli  24. januar, 2011 - Kommentarer (7)

* Det sterkeste jødehatet i mellomkrigstidens Norge var innenfor Bondepartiet og det nært tilknyttede Bondelaget.
* Bør Senterpartiet nå ta et oppgjør med datidens antisemittisme?

Terje Emberland, HL-senteret
Kjetil Simonsen, HL-senteret

EmberlandSimonsen

I fjor var det 90 år siden stiftelsen av Senterpartiets forløper, Bondepartiet. En slik anledning burde innby til kritisk, historisk refleksjon. Er det trekk i partiets forhistorie og ideologi som i dag fremstår som problematiske og som det bør tas et oppgjør med?

Grov antisemittisme
En av de uhyggeligste sider ved denne forhistorien er den grove antisemittismen som preger Bondepartiet og den bredere bondebevegelse partiet tilhører. Det er ingen tvil om at det sterkeste jødehatet i mellomkrigstidens Norge – med unntak av helt marginale grupperinger – er å finne innenfor Bondepartiet og det nært tilknyttede Bondelaget.
Dette er imidlertid bare i begrenset grad synliggjort i forskningen, og enda mindre i Senterpartiets egne historiefremstillinger. Bjørn Vidar Gabrielsens bok fra 1970 er direkte skjønnmalende. Her blir for eksempel Bondelagets leder og partiets gruppefører på Stortinget Johan E. Mellbye beskrevet som et nobelt menneske som aldri var sjåvinistisk. Den samme mann som fra Stortingets talerstol advarer mot «den internasjonale jødekapital» og ved en rekke andre anledninger lirer av seg antisemittiske tirader. Selv i May-Brith Ohman Nielsens langt mer kritiske partihistorie fra 2000 forblir antisemittismen uberørt.
En vanlig påstand er at bondebevegelsen ikke var mer rasistisk enn andre deler av samfunnet. Det er feil. Antisemittismen er mer utbredt, intens og artikulert her enn i noen annen samfunnssektor. Jødehatet en dessuten en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi, hvor jødene blir fremstilt som en konspiratorisk fiende av alt «rotfast» og norsk som bevegelsen representerer. Ja, kampen mot jødene blir på tyvetallet av sentrale partifolk betraktet som ett av Bondepartiets viktigste særmerker. «Kampen mot jødetyranniet maa føres paa bred front. […] For det er vel igrunden her det avgjørende skillet mellom Bondepartiet og de andre politiske partier ligger,» skriver Peder Jæger-Leirvik, redaktør i det viktige partiorganet Namdalen, til Johan E. Mellbye. Han understreker samtidig at oppfatningen har bred støtte i partiets hovedstyre.

Nationens Hitler-hyllest
Antisemittiske konspirasjonsforestillinger blir på samme tid ofte brukt i pressepropagandaen. I Nationen forsvarer redaktør Thorvald Aadahl på lederplass antisemittiske agitatorer og hevder at jødene har tatt strupetak på Europa. I avisen Namdalen kommer det en flom av lederartikler – over 40 i løpet av ett og et halvt år – hvor det fastslås at jødene står bak en verdenssammensvergelse. Her blir de «rotløse» jødene, «som gjennem aartusener har utviklet sit utbyttertalent» kontrastert med den idealistiske rasen av «nordgermanske jorddyrkere». Undersøkelser i andre bondeaviser i 1920-årene avdekker samme tendens.
Utover på trettitallet oppstår det konflikter mellom Bondepartiet og Norges Bondelag. Sentrale deler av partiet orienterer seg mot Arbeiderpartiet, mens ledelsen i Bondelaget i stigende grad går i høyreradikal retning. Mange av de fremste eksponentene for høyreradikalismen er altså de samme som ledet Bondepartiet i årene etter stiftelsen. Blant disse blir kriseforliket med Arbeiderpartiet oppfattet som et svik. Nazi-Tyskland fremstår nå som et forbilde. Det nasjonale diktatur har nedkjempet «jødemakten», overkommet materialisme og klassekonflikt og anerkjenner bondestanden som «nasjonens livskilde».
Følgen blir en gjennomgående hyllest til Det tredje Rike i Nationens spalter under hele trettitallet. I forbindelse med 90-års jubileet unnskylder ledelsen i Nationen seg med at avisen under krigen ikke var mer nazistisk enn Aftenposten. Dette er en avledningsmanøver: Da hersker det pressekontroll og Aftenposten blir brukt som organ for Reichskommissariat. Nationen er derimot pro-nazistisk og antisemittisk før krigen – av egen fri vilje.
I deler av bondebevegelsen er det altså et ikke ubetydelig idémessig fellesskap med nasjonalsosialismen. Dette leder til et samarbeid med den tyske bondebevegelse under landbruksminister Walther Darrés ledelse. Darré er samtidig den nazistiske «blod-og-jord»-ideologiens opphavsmann og en av Himmlers nærmeste medarbeidere. Den utstrakte kontakten på trettitallet mellom norsk bondebevegelse og Nazi-Tyskland — blant annet ved felles norsk-tyske ungdomsleire i Goslar — er derfor i regi av SS. På leirene blir norsk bondeungdom innpodet den nazistiske raselære.
Det gode samarbeidet blir utnyttet av Heinrich Himmler under okkupasjonen. Gustav Richert, SS’ rase- og landbruksekspert i Norge, er blant dem som har stor nytte av kontaktene innen bondebevegelses ledersjikt, både under riksrådsforhandlingene og da Himmler senere vil verve raserene norske bønder til sin kolonisering av det okkuperte Sovjetunionen.

Ikke inn i norsk rase
Olga Bjoner, tidligere leder av Bondekvinnelaget, adopterer allerede på trettitallet den nazistiske raseideologien og blir under okkupasjonen en av de ivrigste agitatorer for rekruttering av nordmenn til Waffen-SS.
Den rasistisk infiserte nasjonalismen synes å ha vært så integrert i tenkemåten at Bondepartiet selv etter holocaust ikke helt klarer å kvitte seg med den. I en spørreundersøkelse fra 1947 svarte forstemmende nok i underkant av 20 % i de fleste partier at de ikke ønsket overlevende jøder til landet. Tallet for Bondepartiet er imidlertid sjokkerende: Over 40 % så ingen grunn til å hjelpe. Blant de vanligste begrunnelsene var at «vi har nok med oss selv» og «jødene bør ikke blandes inn i norsk rase».
Må vi vente til hundreårsjubileet før Senterpartiet går denne arven mer åpent og kritisk etter i sømmene?

(Se også artikkel om dette temaet i lørdagens VG (22/1).)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kong David

av Hans Petter Sjøli  21. januar, 2011 - Kommentarer (2)

Spøk ble til spekk. Men humørløst?

Hans Petter Sjøli

VGs store musikkfeide ble til på grunn av én kvelds entusiasme over det nyeste nummeret av det nesten uanstendig gode magasinet Mojos Neil Young-spesial.
Undertegnedes henrykkelse endte opp i en knapp refleksjon over Youngs artistiske storhet, og helvetet var løs. Som dr. Waldman forferdet utbrøt overfor sin kollega Frankenstein: «You have created a monster.»
Nå lever (holdt på å si «raser») debatten videre på VG Nett og på diverse sosiale medier, og folket er delt: Noen synes dette er morsomt (og ikke så rent lite viktig!).
Andre klager hoderystende over selvopptatte og navleloplukkende journalister.
Og det er jo en interessant diskusjon. The media is the message litt for ofte. Men at dette smule ordskifte skulle skape såpass mye agg, var relativt uventet.
Vanligvis får snakkeglade journalister kjeft for å ta seg selv for høytidelig. Men i denne holmgangen har det vært motsatt:
Sjelden har skuldrene vært lavere, sjelden har pretensjonene vært mindre. Bortsett fra hos Eirik Mosveen, selvfølgelig.
Men siden det var jeg som skapte det blide udyret i denne spalte, er det rett og riktig at jeg runder av, selv om det ligger an til en grand finale i morgen, om enn ikke på denne plass. Så derfor noen avklarende «større enn»-sannheter til videre behandling:
Stevie Wonder er større enn Marvin Gaye.
Joni Mitchell er større enn Townes van Zandt.
Oasis er større enn Blur.
Gino Vannelli er større enn Steely Dan.
New Order er større enn Joy Division.
P.J. Harvey er større enn Nick Cave.
Phil Collins er større enn Pet … Kødda.
Og det føles svært riktig å herved kunne erklære en åpenbar sannhet som bare blir mer og mer tydelig etter som årene går.
Pink Floyd ble bedre da rockens Darth Vader, Roger Waters, viste de andre i bandet fingeren og forgjeves forsøkte å avlive dinosauren.
For rockens aller største geni er David Jon Gilmour, CBE. Ikke på grunn av hans (begrensede) lyrikk eller (ikke altfor sinnrike) komposisjoner. Men på grunn av tonen. Gilmour: Gitarens Niccolò Paganini, sekststrengerens Glenn Gould, stratocasterens Jaqueline du Pré.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ytre høyre dominerer Pakistan

av Hans Petter Sjøli  18. januar, 2011 - Kommentarer (1)

* Hegemoniet på ytre høyre i Pakistian er et resultat av 30 års rask vekst.
* Drapet på guvernør Salman Taseer var ikke overraskende.

Raheem Ul Haque, stipendiat, FC College, Lahore
Raheem
Guvernør Salman Taseer ble drept av Mumtaz Qadri, sin egen livvakt fra elitepolitistyrken. Det var et sjokk.
Men det var et større sjokk at Barelvisekten forbød bønn for Taseer, at hundrevis av jurister forsvarte og hyllet drapsmannen, at tusener trengte seg inn i huset til Qadri for å vise sin støtte, at brorparten av SMS sendt mellom de unge var gratulasjoner og at mange på internett åpent rettferdiggjorde drapet eller støttet de mange om og men som implisitt rettferdiggjør drap.

Svart lov
Blasfemiloven ble kunngjort av kolonimakten, ivaretatt av militærdiktatoren Zia ul Haq og senere skjerpet av et sentrum-høyreparti. Taseer kalte blasfemiloven en «svart lov» og for det ble han drept og drapsmannen hyllet som helt. Hvorfor?
Svaret er ganske enkelt. Ytre høyre-kreftene inkluderer nyhetsankere, spaltister, rettroende, religiøse politiske og religiøse militante partier. De drev en vellykket kampanje. Taseer begikk blasfemi mot profeten da han kategoriserte blasfemiloven og dermed kalte den hellige Koranen en «svart lov».
Muslimer ble dermed forpliktet til å drepe Taseer. Det ble satt en pris på hodet hans. Regjeringen ble tvunget på defensiven og til å reversere endring av blasfemiloven.
Spørsmålet man nå stiller seg er om Quadri handlet alene eller om en organisert gruppe aktivt deltok og hjalp til med planlegging.
I 2010 var 49 selvmordsbombinger rettet mot stammeledere, sikkerhetsstyrker, moderate geistlige og sekulære politikere i Pakistan. Drapet på Taseer var ikke uventet. Men etterspillet har knust noen godtatte forestillinger.
1) Religiøs ekstremisme har vært forbeholdt en spesiell sosial klasse med røtter i rettroenhet. 2) Den «moderate» Barelvisekten har kunnet gå sammen med moderate krefter. Barelvi har vært offer for målrettede bombeattentater fra Taliban på helligdommer og har opplevd drap på åndelige ledere. 3) Eksisterer det en stille og moderat majoritet?
Sjokket kom da presteskapet dominerte offentlig rettferdiggjøring av drapet uten at dette ble imøtegått av staten, av Taseers politiske parti. Samtidig ble små protester mot drapet møtt med trusler offentlig.

Egen drivkraft
Hegemoniet på ytre høyre side er et resultat av 30 års rask vekst. Islamiseringen begynte med Zia ul Haq da religiøse grupper fikk tilbud om statlig beskyttelse. Universiteter ble gitt til islamistiske grupperinger og utdanningsplaner ble endret etter fundamentalistiske retningslinjer.
Islamiseringen ble delvis stanset, men aldri snudd. Islamiseringen har slik blitt sin egen drivkraft.
Ut fra strategiske interesser støttet USA og Vesten de religiøse afghanske krigerne i kampen mot Sovjetunionen på 80-tallet. Den pakistanske hæren drev i realiteten Pakistan som fortsatte med samme strategiske aktiviteter, kampen mot indiske styrker i Kashmir og støtten til Taliban i Afghanistan.
Innen 2000 hadde jihad rukket å bli et stort anliggende. Rundt 100 000 sivile var nå trent militært og i religiøs ideologi. Etter 11. september og under amerikansk press prøvde Pakistan å redusere islamismen. Noen utbrytergrupper slo seg sammen med al-Qaida og begynte istedet å betrakte den pakistanske staten som mål.
Statlig og strategisk tankegang om sikkerhet og etterretning har imidlertid ikke endret seg. Den pakistanske hæren betrakter fortsatt USA og India som en større trussel enn al-Qaida og lokale terrororganisasjoner.
Årtier med statlig likegyldighet har ført til en dominans på ytre høyre side som er delt mellom kultur, politikk og fysisk trussel. Fredelige misjonærgrupper som sprer fundamentalistisk religion er på laveste nivå. Tabieeghi Jamaat er den største gruppen og samler over en million mennesker til sin årlige tredagers religiøse samling.
Religiøse politiske partier er på neste nivå. De er politisk sterke i to av Pakistans provinser, men samler på det meste 10 % stemmer. Partiene er fortsatt basert på kadere, nøkkelpersoner i organisasjonene. Noen bruker det store nettverket av madras-skoler for mobilisering. Partiet Jamaat-Islamis studentavdeling kontrollerer det største universitetet i Pakistan.
Høyere opp finner vi de militante organisasjonene. De er enten beskyttet av staten eller genererer ressurser gjennom religiøse, sekteriske og sosiale donasjoner. Den største organisasjonen Jamaat-ud-Dawa (tidligere Lashkar-e-Taiba) gir ut flere publikasjoner. Organisasjonen har et nettverk med 1200 kontorer spredt utover landet.
Denne religiøse strukturen er delt inn i flere religiøse sekter med ulike interesser. Likevel viser drapet på Taseer at Barelvisekten som er den mest moderate gruppen ikke er villig til å tolerere en annen fortolkning av islam.

Vanstyre
Tiden renner ut mens krigen i nabolandet fortsetter å nære krigshaukene. Venstresiden og liberale krangler fortsatt om imperialisme eller religiøs ekstremisme skal ha høyeste prioritet. Inkompetente og likegyldige politiske ledere fortsetter vanstyret. Pakistans hær fortsetter å unnlate å gripe inn mot islamistisk infrastruktur.
De moderate i Pakistan sliter med økonomisk motgang og inflasjon mens det dominerende religiøse rammeverket av rettroenhet trekker dem mot himmelen. I det minste i det hinsidige.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Større enn Dylan

av Hans Petter Sjøli  14. januar, 2011 - Kommentarer (5)

I år er det 40 år siden Neil Young spilte inn sin klassiske “Harvest”. Dette markeres i det nyeste nummeret av det enestående musikkmagasinet Mojo. Der får flere ledende rockere plukke ut sin favorittlåt i Youngs fenomenalt rikholdige katalog, og som en av dem sier: Young er større enn Dylan.

Ja, visst er han det.

Ikke fordi det er noe gærent med Dylan. Han er rockens Odin. Men Young er rockens Tor. Og det er jo egentlig mye tøffere.

Neil Young går løs på låtene sine med hammer. Noen ganger med slegge, andre ganger med neglefil. Men selv i de vare partiene er det som om han maner frem et helvetes tordenvær.
Og om Odin/Dylan ble enøyd etter å ha drukket av kunnskapens brønn, er Neil Young som en flue. Han ser i alle retninger, samtidig. Ikke alltid like kunnskapsbasert eller i dialog med noe større enn seg selv. Youngs kilde er Young. Som han hulker: “Though my problems are meaningless that don’t make them go away.”

Som hos Tor er Youngs humør av den svingende sorten. Som Tor er han brå, sta og korttenkt. Young har laget noen ganske fæle plater opp gjennom tiden. Men de er fæle på en interessant måte.
Dylans fæle plater er i grunn bare fæle. Som de fleste andre fra rockens barndom på 60-tallet rotet de begge det til for seg i 80-åra. Dylan ble forkynner, Young ble republikaner. Men “Landing on Water” er langt å foretrekke sammenlignet med “Empire Burlesque”.

På tampen av tiåret gjorde de begge veldige comeback med “Oh Mercy” (Bob) og “Freedom” (Neil), og lagde hvert sitt mesterverk på det på det ellers så musikkfantastiske 90-tallet med “Time Out of Mind” og “Sleeps With Angels”.

Tidlig på 00-tallet holdt de to gamle furuene nesten på å dø. For Youngs del utilslørt skildret på den (som nesten alltid) ujevne “Prairie Wind” og den påfølgende konsertfilmen “Heart of Gold”. Siden har han tekstmessig sett seg tilbake. Ikke nostalgisk, men mer på leting etter sammenhenger og røde tråder. I fjor lagde han sin beste plate på 16 år. “Le Noise” er Tor i frie tøyler. Bråkete, trassig, rastløst. Et helt nytt uttrykk, men samtidig erketypisk.

Som Dylan selv sang og stadig synger: “Forever Young.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

EU bør få fredsprisen

av Hans Petter Sjøli  10. januar, 2011 - Kommentarer (0)

* EU har hatt en avgjørende betydning for demokratiutviklingen på Balkan.
* I tillegg til anerkjennelsen, kan fredsprisen oppmuntre EU til å styrke sitt fredsarbeid, skriver Sylo Taraku, som selv har bakgrunn fra Kosovo.

Sylo Taraku
Sylo Taraku, statsviter, menneskerettighetsaktivist og medlem av LIM-nettverket

Selv om EU-prosjektet er bygget på et ønske om fred og samarbeid, har ikke unionen alltid mestret rollen som fredsskaper ved konflikter. På 90-tallet framstod EU som uforberedt på å håndtere store kriser i sin bakgård. Da Balkan stod i flammer måtte USA igjen komme Europa til unnsetning; først gjennom å presse fram Dayton-avtalen, som gjorde slutt på Bosnia-krigen, så ved å lede NATO-intervensjonen som tvang Milosevic ut av Kosovo. Når det virkelig gjelder, er USAs handlekraft helt overlegen. Men i tiden etter har det vært et konstruktivt og dedikert EU som har vist evne til «å vinne freden» på Balkan, og forebygge konflikter før det er for sent.

Eksemplet Makedonia
Våren 2001 var Makedonia åsted for noe som så ut som «beretningen om en varslet krig». Nok en gang handlet det om en stor minoritet som ikke følte seg hjemme i en ny stat, denne gangen etniske albanere i «makedonernes stat». Konflikten utartet i kjent Balkan-stil, med ingredienser som kyniske gerilja-angrep, vilkårlige bombeangrep på landsbyer, massakrer og mennesker på flukt. Snart skulle Makedonia rustes opp med nye kamphelikoptre fra Ukraina, og potensialet for regional eskalering var stort. Jeg jobbet selv den gangen i Helsingforskomiteen, og var til stede i landet for å undersøke situasjonen. De jeg snakket med virket veldig pessimistiske: Krig var uunngåelig, det ville gå som i Bosnia eller Kosovo.
Heldigvis tok de feil. Makedonia unngikk full krig, og har overlevd som en fungerende multietnisk stat. Men uten en rask og solid reaksjon fra EU, hadde dette neppe vært mulig. Ikke bare var EU den ledende drivkraften bak Ohrid-avtalen, men fulgte også opp med en omfattende stabiliserings- og assosieringsprosess: EUs Marshall-hjelp til Balkan.

Bredt register
I sitt fredsarbeid har EU et bredt register av virkemidler å spille på, men i den europeiske konteksten er det ingenting som virker bedre enn det såkalte «kondisjonalitetsprinsippet» – å stille betingelser for å bli integrert i EU. For Balkan-landene har EU en enorm tiltrekningskraft. I tillegg til sikkerhetsmessige og økonomiske fordeler, er også identitetspolitikk viktig. Balkan-landene og EU deler oppfatningen om at denne delen av Europa tilhører den «europeiske familien». Og EU-medlemskap sees på som premien man får etter hardt reformarbeid. For de fleste nordmenn kan det være vanskelig å sette seg inn i hva det vil si å skulle bygge et samfunn og demokrati fra bunnen av, spesielt når utgangspunktet er ødelagt infrastruktur, sterke etniske motsetninger, svake institusjoner, fattigdom, utbredt korrupsjon og vanstyre, inkludert brudd på menneskerettighetene. Derfor har EUs krav om minoritetsrettigheter og regionalt samarbeid, kombinert med omfattende bistand og gode handelsavtaler, vært spesielt viktige.
Selv om mye arbeid gjenstår, er situasjonen i dag radikalt annerledes enn for noen få år siden. Slovenia er allerede EU- medlem, Kroatia og Makedonia er som kandidatland snart inne, og Serbia, Montenegro og Albania har søknader liggende på EUs bord. Bosnia er også sakte, men sikkert på vei. Like så med landet jeg flyktet fra på 90-tallet, Kosovo, hvor EU – i Alfred Nobels ånd – driver med fredsbygging hver dag.
Demokratier kriger aldri med hverandre, sa Torbjørn Jagland under sin siste Nobel-tale. Dette er sant, så lenge vi snakker om konsoliderte demokratier. Det vil være en illusjon å tro på en bærekraftig fred på vest-Balkan uten fullverdig integrasjon i EU. Unionen har vist sin kraft som bevarer av folkestyre i Europa: De tidligere diktaturene Hellas, Portugal og Spania har vært stabile demokratier innenfor unionens ramme, og samme utvikling ses i de sentral- og østeuropeiske landene som kom med i 2004 og 2008. EU tydeliggjør også hvordan demokratisk konsolidering og fred hører sammen: I dag er det utenkelig at noen av disse landene skulle gå til krig mot hverandre. Like utenkelig er det at grensekonflikten mellom Slovenia og Kroatia vil løses ved våpenbruk.

Velfortjent pris
Når et historisk unikt fredsprosjekt som EU lykkes, så er det i seg selv verdt en fredspris. EUs omfattende fredsarbeid på Balkan og andre steder i verden er dypt forankret i unionens egne verdier. I kraft av å være en god rollemodell har EU blitt en troverdig fredsaktør og menneskerettighetsforkjemper. Makedonia er en viktig suksesshistorie, men EU har hatt avgjørende betydning for demokratiutviklingen i hele Sørøst-Europa. EU må fortsatt kritiseres og møtes med store forventninger. Men en fredspris vil være en velfortjent anerkjennelse, som også vil oppmuntre og forplikte EU til å bli en mer slagkraftig global forkjemper for fred og demokrati.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Globaliseringens Gerhardsen

av Hans Petter Sjøli  31. desember, 2010 - Kommentarer (1)

* Ved inngangen til det nye året er det tid for å hylle «Lula» – 00-tallets største politiske leder.
* Den nye presidenten i Brasil Dilma Roussef over tar et land i sterk vekst, men med mange uløste problemer.

Kjetil Jakobsen

Kjetil A. Jakobsen, førstelektor i idéhistorie, Universitetet i Oslo

Det er mandag andre mars 2003 i Rio de Janeiro. Kneisende skyskrapere og forfalne adelspalasser klorer seg fast i skråningene, mellom fjell som likner kvinnebryster og hvite strender som skinner lik nymåner i mørket. På Sambódromo danser nittiseks tusen nesten nakne mennesker seg gjennom den tropiske sommernatta. Vi har nådd segunda feira, karnevalets stjernenatt. De seks høyeste rangerte «skolene» i sambaens eliteserie har halvannen time hver til å vise seg fram. Et år med planlegging og trening fullendes i et gigantisk kollektivt kunstverk som forsvinner med øyeblikket, som et fyrverkeri. Men 2003 er noe for seg selv i Brasil. Denne natta tar selv karnevalet ei politisk vending.

Lulas innsettelse
Kjempefesten i gatene er ikke politisk i sin natur. Onde tunger vil ha det til at brasilianere har karneval istedenfor samfunnsengasjement. Brasils underklasse har gjort skuffelse til kunst. Fattigfolket fra favelaene feires som konger i fem dager. Men på askeonsdag er drømmen over. «Tristheten tar aldri slutt, men det gjør lykken», synger Tom Jobim i sin berømte bossanova A felicidade, og legger til at «den fattiges lykke likner karnevalets store illusjon». Paradene på Sambódromo har likevel aktuelle temaer. De er tablåer som feirer brasiliansk kultur og forteller historier om landets bidrag til så ulike ting som medisinsk forskning, byplanlegging og fotball. Juryens dom kommer først noen dager seinere, men når vi vandrer hjem ved daggry tviler få eller ingen på at seieren vil gå til Beija Flor de Nilópolis. Beija Flor (kolibriene) danser forventningene til det nye styret. To måneder er gått siden stålarbeideren og fagforeningslederen Luiz Inácio «Lula» da Silva ble innsatt som Brasils 35. president, og den tradisjonelt røde storbyen ris av en entusiasme som jeg aldri har opplevd maken til noe sted. Omsider skal man overvinne fattigdommen, bekjempe ulikheten og bli ett folk og én nasjon. Seks tusen artister fordelt på utallige carros alegóricos (allegorivogner) fremstiller Brasils skjønnhet, frodighet og kulturelle rikdom, så vel som de skrikende sosiale forskjellene og den ødeleggende kriminaliteten. Tablåer av borgerskapets dekadanse og egoisme, men også av latskapen og rusproblemene i deler av arbeiderklassen, passerer forbi. Sambódroma har bare himmelen til tak og det er som om himmelen selv letter og tar av når en gigantisk Lula-figur svever inn over stadion.

Look to Scandinavia
Er det mulig å leve opp til slike forventninger? Latin-Amerika har hatt mange handlekraftige ledere som har gått drastisk til verks for å avskaffe fattigdommen. Lula er imidlertid en annen type enn Juan Perón, Che Guevara, Fidel Castro og Hugo Chávez. I det brasilianske Arbeiderpartiet arbeides det langsiktig, med det skandinaviske sosialdemokratiet som modell. Kan sosialdemokrati fungere under så fjerne kulturelle forhold? Ved nyttår gikk Lula av etter å ha avtjent sine to fireårsperioder. Meningsmålinger viser at 80% av Brasils befolkning er fornøyd med innsatsen. En dugnadsånd på tvers av klasseskillene er skapt som ingen hadde trodd var mulig i et land som er beryktet for skeiv inntekstfordeling. En ansvarlig og næringsvennlig politikk er blitt ført. Med sine bunnsolide finanser styrte Brasil klar av finanskrisa.
Velstandsveksten har vært sterk og stabil, og for første gang fikk alle samfunnslag ta del i den. Da Lula overtok tilhørte bare en fjerdedel av befolkninga hva brasiliansk nasjonalstatistikk kaller middelklassen, det vil si de som har en trygg inntekt, uten å være rike. Flertallet var fattige. I dag utgjør «middelklassen» 50,5 prosent av befolkningen. De fattige hjelpes systematisk gjennom programmer som Fome zero (nulltoleranse for sult) og Bolsa familia (familiepungen). Sosialprogrammene stiller krav til folk, de skal ikke gjøres til støtteavhengige klienter, men bli aktive samfunnsborgere. Fokuset ligger på barna, på fremtida. Barna, om ikke annet, må få sjansen til å bryte ut av fattigdomsspiralen. Kommer ikke de små på skolen, velkledde og velernærte, ryker sosialstøtten. Det blir slutt på at foreldrene drikker den opp. Politikken har gitt resultater, man ser det med egne øyne når man i dag reiser rundt i Brasil. Flokkene av sultende barn som vandret i gatene i Brasils hypermoderne kjempebyer er langt på vei vekk, tatt vare på, omsider.

Utenrikspolitisk triumf
En liknende filosofi viser seg i utenrikspolitikken der Lula har feiret sine kanskje største triumfer. G7, klubben av rike industriland som styrte verden til egen fordel, er stilt i skyggen av G20 der Brasil og andre store utviklingsland deltar på like fot. Fra landene i nord har Lula ikke krevd milde gaver, men markedsadgang. Brasil, som var netto-importør av matvarer for et par tiår tilbake, er i ferd med å bli verdens viktigste matvareeksportør.
Dilma Rousseff overtar et land som fortsatt har større sosial ulikhet og flere drap i forhold til folketallet enn de fleste andre land i verden. Å lese nyhetssidene i brasilianske aviser kan føles som å smugtitte i manuset til den neste Tarantino-filmen. Korrupsjonen er og blir et problem, selv om det er mindre av den på toppen enn før. Mye er uløst, men ved inngangen til det nye året er det uansett tid for å hylle Lula – 00-tallets største politiske leder.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00